Jeg iler selvsagt til med å understreke rettsprinsippet om at ingen er skyldig før de er dømt. Og det foreligger ingen erkjennelse av skyld her. Tvert imot, den tiltalte nekter all skyld.
Saken er meget spesiell på mange måter. Innholdet i tiltalen er særdeles grovt. Det er en kombinasjon av sjelden høy maktposisjon og misbruk av denne, og på et nivå som gjør at påtalemyndigheten har iverksatt ei omfattende etterforskning, som nå er endt i en tiltale.
Dette er ingen vanlig varslingssak, slik tilfellene har vært i kjølvannet av metoo-kampanjen. Noen fellesnevnere finnes det likevel. Både Trond Giske, Kristian Tonning Riise og Ulf Leirstein måtte alle fratre sine verv, da partiene internt fant handlingene i varslingene så grove at de ikke ønsket noen av dem i ledende posisjoner for sine respektive partier. Det var profilerte folk som hadde utnyttet sin status og makt, for å få seksuell omgang, eller til å bedrive trakasseringer og tilnærmelser av en slik art at de ble fratatt vervene sine.
Dette er dessverre noe som stadig skjer. Flere mennesker med makt føler seg etter hvert så hevet over de reglene for anstendighet og moral som gjelder for alle andre, at de tar seg friheter til å pushe disse grensene, fordi de har anledning til det, og fordi de som regel har kommet unna med det. Makt kan virkelig være et åndelig afrodisiakum som visker bort både vett, ansvarlighet og anstendighet.
Saken mot Svein Ludvigsen er beslektet med alle de ovennevnte, men den er selvsagt betydelig verre. Det han er tiltalt for har så mange lag av alvor i seg at man blir uvel. Tekniske og fysiske detaljer om hvor de seksuelle handlingene angivelig skal ha funnet sted, og hva disse i detalj besto i, er mindre interessant. Hvordan han angivelig har oppnådd dem er noe annet.
Man finner knapt en nordnorsk person som har besittet mer formell og symbolsk makt enn Svein Ludvigsen. Banksjef. Leder i både Tromsø og Troms Høyre. Nestleder i Høyre. Fiskeriminister. Fylkesmann. Utnevnt til ridder av St. Olavs Orden. Frimurer av tiende grad, den høyeste en vanlig frimurer kan oppnå. Og nå er han tiltalt for misbruk av sin stilling og tillitsforhold, til å skaffe seg seksuell omgang med tre enslige asylsøkere, hvorav den ene omtales som psykisk utviklingshemmet.
Det er et fint prinsipp ikke å dømme noen før de faktisk er dømt i en rettssak. Man trenger likevel ikke forsøke å frifinne dem, som jo blir like gærent. I denne saken har dette likevel indirekte skjedd, attpåtil av en erfaren advokat, venn og beundrer av Ludvigsen.
Jens Johan Hjort, tidligere Høyre-ordfører i Tromsø, og – inntil nylig – samme partis kandidat til neste års valg, har kommet med flere merkelige uttalelser i saken etter at navnet ble offentliggjort. Han er for øvrig også leder i Den Norske Advokatforening.
Siden samtlige personer Ludvigsen er siktet for å ha utnyttet omtales som «ressurssvake, unge, enslige asylsøkere», drar Hjort frem at han har vært med Ludvigsen på borgerskapsseremonier hvor asylsøkere får norsk statsborgerskap, som om dette skulle endre noen verdens ting.
«Å se den gleden han hadde av å gi nye landsmenn norsk statsborgerskap var rett og slett rørende. Han skapte en høytid som alle rundt ham satt pris på», sier Hjort til Dagbladet. Les de linjene én gang til. Jeg ville ikke brukt akkurat de ordene, for å holde meg til partileder Erna Solbergs terminologi. Hele denne vonde saken understreker nettopp at ikke alle rundt Ludvigsen har satt pris på den angivelige «høytid» han stadig skapte. Den ellers så sangglade ordføreren er her sjeldent umusikalsk i sine uttalelser.
Til iTromsø påpeker dessuten Hjort at Ludvigsen er «genuint opptatt av alle slags mennesker» og «en type menneske som bryr seg om alle». Som om dette skulle forandre noe. Hvis det er noe vi vet om lignende saker, der det foreligger mistanker om misbruk av makt til å tilegne seg seksuelle omgang, er det at hvilket liv de måtte ha levd er lite relevant i skyldspørsmålet.
Den tidligere Vågå-ordføreren Rune Øygard ble for eksempel dømt for gjentatte seksuelle overgrep mot en mindreårig, gjennom to rettsinstanser, til tross for at daværende Ap-leder Jens Stoltenberg tidligere hadde kalt ham et forbilde og sågar sammenlignet ham med Nelson Mandela.
Overgripere eller sedelighetsdømte har ingen spesielle fellesnevnere hva angår sosial posisjon, status eller meritter, annet enn at de har utnyttet sin fysiske og/eller psykiske overlegenhet og begått overgrep.
Dette kan det godt hende at Ludvigsen ikke har gjort. Men det er også noen varslere her, som har kommet med opplysninger som etter nitid etterforskning har endt i en tiltale. Å betvile deres varsler er like galt som å forhåndsdømme Ludvigsen.
At det i kjølvannet av tiltalen kommer fram at flere enn disse har blitt seksuelt trakassert av Ludvigsen, slik saken torsdag kveld Nordlys viser, gjør dessuten at det er mye som tyder på kritikkverdige forhold her, om de ikke nødvendigvis er direkte straffbare. Uryddighet i sin utøvelse av roller og verv virker også opplagt at har funnet sted. Derfor er det stor grunn til å tro at Ludvigsen, uansett om han blir funnet skyldig i tiltalen, har misbrukt sin maktposisjon.
Det er både rett og rimelig å sende omtanke til familie og venner av Ludvigsen. Det de alle står midt i nå er nok helt umulig å fatte. Samme for Ludvigsen selv. Men vi kan ikke bare snakke om et fall, om tap av status og riper i lakken på en velrespektert embetsmann. Fordi alle overgrepssaker også har en eller flere parter som hevder å være misbrukt.
Det disse gjennomgår, de påkjenningene disse påføres og det trøkket de har vært gjennom, og nå står foran, er virkelig ikke det spor lettere. Slik det er i alle slike saker. Det er åpenbart lett å glemme.
Derfor kan vi også koste på oss å sende en tanke til familiene og vennene til dem som angivelig er utsatt for grovt maktmisbruk med påfølgende seksuelle overgrep. Hvis de da overhodet har et nettverk og familiære strukturer rundt seg. Jeg håper det, for nå trenger de det. De også.