Med tanke på at fråtseri er en av de syv dødssyndene, kan vår måte å feire Jesu bursdag på virke noe paradoksal. Julens selvmotsigelser er noe jeg også merker på det personlige plan.

Jeg avskyr de fleste høytider, og røde dager på kalenderen er generelt mer angstfremkallende enn beroligende. 17. mai er det aller verste eksemplet, da det hele er som å være i bursdagsfesten til en abstraksjon. Kulturell selvhøytidelighet og pålagt oppstemthet byr meg imot, og den beste feiringen jeg har hatt av nasjonaldagen var i København. Selv danskebåten, vanligvis et maritimt mareritt av diabolske proporsjoner, var så folketom at jeg endte opp på fornavn med bartenderne.

Nyttårsaften er også oppskrytt, og fyrverkeri har en tendens til å gjøre meg sentimental og fiksert på at alle ting tar slutt. Ditto med bursdagsfeiringer, som ærlig talt burde vært avskaffet for alle som har nådd en tosifret alder. Unntaket her må være 40-års feiring, som jeg har anekdotiske bevis for at kan være riktig så fornøyelig.

Men jeg liker julen. Og med tanke på at jeg ikke liker å feire bursdagen til verken nasjoner eller mennesker, hvordan kan det da ha seg at jeg liker å feire fødselsdagen til en mytologisk supermann fra Palestina? Svaret er at når man ser bort fra all åndelig kontekst, så sitter man igjen med mye som er verdt å bevare. Linjeakevitt, juletre (av plast), den største pakken på julekalenderen, en unnskyldning for å kle bikkja opp i nissedrakt og skamløs kulinarisk fråtsing er bare noen av tingene som kan settes på plussiden av dette regnestykket.

Takket være en god barndom med høyt fokus på å gjøre julen trivelig, forbinder jeg akkurat den tiden utelukkende med glede. Og det er slike minner jeg har lyst til å gi sønnen min. Det virker som det minste jeg kan gjøre, med tanke på at jeg ødelegger hver 17. mai.

Og ja, det er mye stress i julen, det er stort fokus på meningsløst konsum, vi fråsser oss i overflod mens de sulter i Afrika, og arbeidsforholdene i julenissens slavefabrikk er under enhver kritikk. Jeg er enig. Rovdyr-kapitalismen lever i beste velgående i et samfunn hvor selv mellommenneskelige relasjoner underlegges markedets logikk, og alt skal kvantifiseres og analyseres for å øke produktivitet og optimalisere profitt.

Dette kan være så sant som det bare vil, men om du vil ta en pustepause for å fokusere på noe annet enn de mest kritikkverdige aspektene ved vår eksistens, så kan jeg anbefale juletiden. Da er det er godt å gi etter for presset, og undertrykke sin kontrære natur. Det er den ene tiden på året hvor jeg går aktivt inn for å være noe annet enn det evinnelige håret i suppa.

Den rituelle kritikken av en julehandel som starter stadig tidligere, og understrekingen av hvor mange flere millioner vi bruker i år kontra i fjor, alt dette overser det faktumet at vi snakker om gaver. Til andre. Med alt fokuset på hvor egoistiske og selvgode og oljefeite vi alle er, så er det nå også galt at vi bruker for mye på andre enn oss selv? Og tar dette regnestykket høyde for økte lønninger og inflasjon?

Noen mener det er umoralsk å gi masse gaver til dem som allerede har alt. Jeg betviler ikke de gode intensjonene til dem som sier at vi heller burde gi en donasjon i mottagerens navn til en veldedig organisasjon. Et slikt standpunkt virker i utgangspunktet hevet over enhver kritikk, i den grad det er noe personlig i et budskap som sier at «jeg tenker på andre når jeg tenker på deg».

Poenget mitt er at det er en tid og et sted for alt. I stedet for å innta sin mest bredbente moralske positur hver gang det nærmer seg jul, så kan jeg tipse om autotrekk til fantastiske organisasjoner som Leger uten Grenser og GiveWell. Året rundt.

Inntrykket av at vi lever i et nullsumspill, hvor vi enten gjør det ene eller det andre, frustrerer meg, særlig når det kommer akkurat i den lille perioden som mitt indre barn assosierer med så mye godt. Og selv om det stort sett er snakk om materielle gaver i julen, så står du helt fritt til å gi ryggmassasje, oralsex, en kompliment eller bønn i gave til dem som er mottagelige for slikt.

Og så var det maten igjen, da. I de gamle romerske matorgiene var det visstnok vanlig å helle i seg brekkmiddel når man ble mett, slik at man fikk tømt magesekken og åpnet opp for ytterligere inntak. Det er en mentalitet vi alle burde ta lærdom av i julen.

Og gavene du får kan alltids byttes i noe du faktisk ønsker deg. Det er en av fordelene med det kapitalistiske konsumsamfunnet vårt.