Lande vedgår at filmen handler om palestinske flyktninger, men kortslutter likevel med at dette er en «unyansert fremstilling av kun den ene siden av saken.»
Som om palestinere ikke kan ses eller deres virkelighet skildres på selvstendig grunnlag. Hva med å se palestinere som noen med en egen verdi? Palestinerens historier må kunne fortelles uten å settes opp mot noe annet eller redusere palestinere til kulisser i andres fortellinger. Når det handler om palestinske flyktninger, så er det vel ikke så underlig at det er deres perspektiv og historie som preger filmen?
For palestinere er ikke dette unyansert. Fortellingen er i alle høyeste grad forenklet, men unyansert er den ikke. Filmen formidler en realitet som palestinerne lever med, og har levd med i 70 år.
Apropos nyanser later det til at en av dem har gått anmelderen hus forbi; barnet som ble skutt i filmen ble skutt av libanesisk milits.
Lande kritiserer filmens innhold med begrunnelse i at den ikke skaper rom for selvstendig refleksjon, men jeg tror anmelderen undervurderer publikums evne til refleksjon, kritisk tenkning og forståelse av at fortellinger springer ut av bestemte perspektiver.
Filmen kritiseres videre for å ikke skildre forholdet mellom Israel og Palestina, som for øvrig ikke er filmens hovedanliggende, nyansert nok, og at det legges for sterke føringer for hva seeren skal tenke og føle.
Det er et rart utgangspunkt å kritisere en film for å ikke skildre noe den ikke handler om. Videre blir det trangt for filmskapere hvis de ikke skal kunne bruke filmatiske virkemidler for å formidle historien sin.
Ifølge Lande er «Tårnet» «nærmere politisk propaganda enn kunst». Vel, det er fristende å snu på det og si at Landes anmeldelse er nærmere politisk propaganda enn filmanmeldelse.
LES FILMANMELDELSEN HER: «Viktig historie, men svak film»