Nå er det ingen som er fornøyd

Plattformen til Erna Solbergs nye flertallsregjering er full av paradokser og selvmotsigelser, skriver politisk redaktør Martin Lægland.
meninger

Hver gang det legges fram en regjeringsplattform jubler alle parter som om de har vunnet et idrettsmesterskap. Men jo flere som er med, jo flere tapere er det. Det var også tilfellet da Høyre, Frp, Venstre og KrF torsdag kveld la fram sin nye regjeringsplattform etter at den på, hengende håret, ble velsignet av partienes landsstyrer.

Den nye regjeringa sitter på et sjeldent svakt mandat, og det var med kun én stemmes overvekt KrFs landsstyre stemte for å gå inn i regjering. Også i Venstre var det flere som stemte mot hele regjeringsplattformen.

De tre landsstyrerepresentantene fra Troms og Finnmark KrF stemte mot plattformen, mens Nordland KrF-lederen ga en avgjørende stemme for å støtte regjeringsprosjektet. Om nei-representantene ikke mente at plattformen var god nok, eller bare er mot hele regjeringsprosjektet, vet de kun selv. I nord, tradisjonelt en rød landsdel, risikerer KrF nå å bli ytterligere marginalisert i en høyrevendt regjering. Det er heller ingenting i plattformen som tilsier noen endring for regjeringens politikk for Nord-Norge, kun gjentakelse av vage vendinger om nordområdene.

Granavolden-plattformen inneholder en rekke paradokser. Det skal utarbeides en nasjonal alkoholstrategi for å få ned innbyggernes alkoholkonsum, samtidig som polet skal utvide sine åpningstider i helgene og Frp beholder sine to ekstra vinflasker ved taxfreehandel. Plattformen trekker fram frihet for enkeltmennesker, samtidig som regjeringa skal innskrenke kvinners rett til selvbestemt abort, for første gang siden loven ble innført for 40 år siden. Regjeringa skal øke Co₂-avgifta og prioritere klima og miljø, samtidig som Frp jubler for at privatbilisme skal bli billigere.

Venstre-leder Trine Skei Grande forsøker nå å overbevise sine velgere om hvor store gjennomslag de har fått på klima og miljø. Samtidig fortviler miljøbevegelsen over dette punktet i regjeringsplattformen:

«Regjeringen vil fortsette kunnskapsinnhentingen gjennom videre kartlegging av petroleumsressursene, også i områder som ikke er åpnet for petroleumsvirksomhet.»

Som Naturvernforbundet-leder Silje Ask Lundberg påpeker, dreier dette seg om havområdene utenfor Svalbard, Jan Mayen og Polhavet – områder hvor det i dag er enighet om at det ikke skal drives oljeleting. Mer privatbilisme og «kunnskapsinnhenting» om oljeboring i nye, sårbare områder, får Grandes miljø-jubel til å fremstå påtatt og hul.

Det finnes flust av eksempler på paradokser i plattformen. Det er uunngåelig, med tanke på de enorme sprikene mellom KrF, Venstre, Høyre og Frp.

Spriket ble ekstra tydelig da Troms sin egen Per-Willy Amundsen i innspurten av forhandlingene tok til orde for at staten burde gripe inn for å begrense fødselstallene blant innvandrere i Norge. Én ting er at KrF sliter med Frps, og særlig Sylvi Listhaugs, språkbruk. Men Amundsen klarer effektivt å sette fingeren på at forskjellen også ligger i det ideologiske grunnsynet til partiene. Det til tross for at hans utspill ble for drøyt, også for deler av hans eget parti. Dette må KrF nå bli fint vant til, i regjering.

Samtidig burde Frp vokte seg for beviste provokasjoner mot sin nye regjeringspartner, med tanke på hvor knapp støtte som finnes i KrF for å støtte regjeringsprosjektet.

Det spekuleres nå i om Listhaug skal gjøre «comeback» i regjeringa. I så fall er det noe ufrivillig poetisk over at det er KrF som skal gjeninnsette Listhaug, kun et knapt år etter de var villig til å felle hele regjeringa for hennes famøse uttalelser om Ap og terrorisme.

KrF går nå inn i regjering med et parti hvor fremtredende Frp-politikere har omtalt dem som et parti uten ryggrad, «imamsleikere» og som har gitt dem skyld for å bidra til terror og massedrap. Frp og KrF står mye lengre fra hverandre enn hva den klassiske høyre-venstre-skalaen i norsk politikk skulle tilsi.

Lederen i Unge Venstre varslet før landsstyremøtene torsdag at han planla å stemme imot regjeringsplattformen, når den skulle godkjennes i partiets landsstyre. FpU-nestlederen varslet at han vurderte det samme. Begge begrunnet valgene sine med at de ikke vil gå med på å innskrenke abortloven. Det rimer svært dårlig for liberalistiske parti som Venstre og Frp, og for et progressivt parti som Høyre, at staten skal begrense individets rettigheter.

KrF har ikke fått gjennomslag for å innskrenke abortlovens 2c. Den «historiske muligheten» var kronargumentet for at KrF i høst skulle velge høyresiden. I stedet har de fått gjennomslag for å fjerne retten til fosterreduksjon for kvinner med friske flerlinger. Det er ikke en endring som rammer mange, men det blir den største innskrenkingen i abortloven siden loven ble innført, og lovendringen har stor symbolsk kraft.

Likevel er det et stort nederlag for KrF, som ikke har fått gjennomslag for endringen de indirekte ble lovet av Erna Solberg. Samtidig koster det svært mye for Høyre, Frp og Venstre å innskrenke kvinners rett til selvbestemt abort. Saken har ingen vinnere, og det gjør kun vondt for alle parter. Det er prisen å betale for å få KrF i regjering.

Å samle hele den borgerlig siden i en flertallsregjering har vært Erna Solbergs store politiske prosjekt. Det virket fullstendig urealistisk både etter stortingsvalget i 2013 og i 2017. Derfor er det en bragd at hun nå har klart å samle alle fire rundt en regjeringsplattform. Bragden blir enda større om hun klarer å holde partiene samlet til 2021. Selv om regjeringa er skjør, er den også mer handlekraftig, ettersom den ikke er avhengig av å forhandle i Stortinget for å få flertall. Dette kan dog skape en helt annen type, og mye mer spisset, opposisjon enn Erna er vant til.

Det blir spennende å se hvordan opposisjonen, og spesielt Ap, håndterer den nye regjeringa. Støre har siden 2014 fremstått mer som en diplomat, enn som en tydelig opposisjonsleder. Nå har han ingen grunn til å forhandle med verken regjeringa eller et KrF i opposisjon. Alt ligger derfor til rette for å skape et tydeligere alternativ til Erna Solberg, enn hva Støre har lyktes med de siste årene.

For KrF har konsekvensene ved regjeringsdeltakelse vært enorme. Partiet er delt i to, de stuper på meningsmålingene, og den erfarne og respekterte partilederen deres har trukket seg. Det er godt de iallfall har troen på evig liv i de kretser.