Samiske stedsnavn og skilting er et tema som kommer opp med jevne mellomrom og forsøkt fremmet i kommunestyret, uten at det er gjort offentlig utredning om saken. Jeg har tidligere både i skrift og tale bedt om en offentlig utredning, og at utredningen sendes ut på høring. Jeg regner med at det nå foreligger en utredning hvor offentligheten kan orientere seg om hvor og hvordan disse samiske stedsnavnene er blitt fabrikkert.

Det finnes klare, lovfestede kriterier som fastslår vilkårene for å sette opp nye stedsnavnskilt på samisk og kvensk i Norge. I §3 i «Lov om stadnamn» står det: «Eit nedervd stadnamn kan ikkje bytas ut med eit namn utan tradisjon på staden dersom ikkje særlige grunnar talar for det».

I §9.2 fastslås det at «Samiske og kvenske stadnamn som blir nytta blant folk som bur fast på staden eller har næringsmessige tilknytning til staden, skal brukast av det offentlige t.d. på kart, skilt ...».

Jeg er ikke kjent med at det finnes noen private bosteder, forretningsdrift, fjell eller daler i Tromsø kommune som noensinne har hatt disse nye samiske navn som nevnes i oppslaget i «iTromsø», verken i privat eller offentlig bruk nå eller tidligere. Det har sikkert sin naturlige forklaring, Tromsø har aldri vært en samisk by. I de senere år har cirka 1500 personer med samisk bakgrunn meldt seg inn i Sametingets valgmanntall i Tromsø, men det kan ikke være god nok grunn til å starte med å sette et samisk preg på byen.

I oppslaget henvises det til både «Samarbeidsavtalen mellom Sametinget og Tromsø kommune» og til kommunenes delplan for kultur. Det kan da ikke være blitt slik i dette land at en uklar formulert artikkel – for øvrig med etnisk slagside – i kommunens samarbeidsavtale som ble undertegnet 8. oktober 2013 med samelandsbevegelsen, kan overstyre norsk rett, i dette tilfelle stedsnavnloven?

Tromsø har fra gammelt av fremstått som fiskelandsby og internasjonal preget handelsby, derav navnet «Nordens Paris«. Tromsø kan derfor for den del, med dette som bakgrunn, påberope seg retten til å legge franske navn inn i byhistorien. For så vidt også finske/kvenske.

Det er ikke dokumentert at samene var her først.

I artikkel 5 i den såkalte samarbeidsavtalen står det blant annet at «Sametinget og Tromsø kommune bidrar fortsatt til å utvikle språksenteret Gáisi giellagouddás. Partene vil samarbeide om å få samiske stedsnavn brukt i offentlige sammenheng fortrinnsvis i samarbeide med institusjoner, sameforeninger, museer eller forskningsinstitusjoner». Dette er en oppsiktsvekkende bestemmelse som ikke oppfyller de krav som stedsnavnloven stiller for å gi grender, bygder og bydeler i Tromsø samisk navn og føre opp skilt på samisk. Saksbehandlerne har sikkert forholdt seg til ordlyden i artikkel 5. Det alene holder ikke i henhold til loven. Hvem i Tromsøs grender, bygder og bydeler er blitt spurt? Finnes det i det hele tatt noen personer som daglig benytter samiske der?

Overskriften på oppslaget i «iTromsø» er : «Nå får disse stedene nye samiske og kvenske navn». Tenk deg – nye samiske navn; altså konstruerte samiske stedsnavn som visstnok er daglig i bruk. Tragisk.