Sideblikk:

Ser vi på offentlige overskridelser som monopolpenger?

At vi lever i et samfunn der mange av oss har rimelig stor takhøyde for bruk av penger, er ikke noen nyhet. Og slett ikke noe spennende tema i årets første Sideblikk. Men kanskje det er det?
meninger

Har du tenkt over hvorvidt det er forskjell på verdien av offentlige og private penger? Ei krone skal ha samme verdi om det er det offentlige som er forbruker – eller du eller jeg. Men oppleves det slik? Blir overforbruk og budsjettsprekk i det offentlige sett på som monopolpenger?

Du og jeg har en knallhard faktor som balanserer – og overvåker vår forbruksmulighet. Vi kan kalle det for – han «Saldo». Han «Saldo» forteller oss hva vi kan kjøpe av ting vårt kjøpskåte hjerte begjærer. Vi kan vel enes at i mange hjem, så er han «Saldo» den mest bestemmende økonomiske faktor.

Men i den senere tid – og i økende grad, så har en ny inntrenger funnet sitt innsmett i vår økonomi: forbrukslån. Det er som oftest en uønsket inntrenger, som etablerer seg litt forsiktig og diskret til å begynne med, men som rimelig kjapt tar for seg av vår betalingsevne. Og stundom forrykker vår betalingstroverdighet.

Forbrukslån tar mer og mer plass i manges familieøkonomi. Og de av oss som har gitt innsmett til en slik krevende inntrenger, får bare håpe at forbrukslånets opphav – kredittgivere, har gjort de riktige vurderinger, da de foretok sin analyse av vår betalingstroverdighet. Slik at vi finner dekning til å betale for konsekvensen av våre kreative økonomiske krumspring, som resulterte i at mange av oss må ty til forbrukslån for å balansere han «Saldo».

Slik at han kortvarig kan få være sjarmerende høy og mørk. Helt til forbrukslånets krevende betingelser har redusert han «Saldo» til en noe flau evnukk.

Vi kan på mange måter si at han «Saldo» er din og min påpasser, som får oss – stort sett, til å holde vår økonomi i noenlunde balanse. Men hva så med dem som ikke behøver å ta en titt på han «Saldo» når penger skal forbrukes? For eksempel de som forbruker offentlige penger. De som er satt til å forvalte penger som du og æ har betalt inn for at vårt gode samfunn skal fortsette å være et godt samfunn.

Hvem passer på hva byråkrater og politikere forbruker av penger? Det skal antakelig være han «Budsjett», som de selv har båret fram til dåpen, og der godkjent de stipulerte videre kostnader for barnet. De er dermed kanskje noe lite objektive kontrollører?

Det kan stundom virke noe skremmende å se hvor enkelt vi aksepterer det offentliges storforbruk av penger. Kanskje fordi vi ikke helt skjønner årsaken? Verken for forbruket – eller alle overskridelser?

Se på havaristen «Helge Ingstad», som ligger så vidt med haue over vann i fjæra på Vestlandet. Den kostet noe over 4.000.000.000 kroner. Sinnssykt mye penger. Men forståelsen av verdien av offentlige 4 milliarder synes – for de fleste av oss, å være langt unna verdien av private 4 milliarder. Hvis en norsk bedrift hadde rotet bort 4 milliarder av sin formue, så ville nok det antakelig skapt en helt annen reaksjon. Men offentlige 4 milliarder er liksom ikke helt der. Vi trekker litt på skulderen og rynker panna, og så er 4 milliarder liksom godtatt tapt. De blir som å tape ei gate i Monopol. No big deal.


Sideblikk:

Nysgjerrighet: Rota til det meste?

Interessefeltene til de fleste av oss er vel i utgangspunktet rimelig allsidig – og ulikt. Tilpasset vår nysgjerrighet. Den som stundom – eller ofte, rir våre søkende nyhetsgen – som en overivrig jockey på Øvrevoll

 

At bergingen så langt har visst at det ikke bare var kollisjonen som bærer preg av inkompetanse, er liksom også godtatt. Sånn uten videre. Mye penger er tapt, og det er jo litt trasig. Men ikke noe særlig mer. Selv om det på et overordnet nivå faktisk er dine og mine penger som ligger i sjøen – og sakte skylles på havet. Men vi aksepterer uten å mukke, at 4 milliarder har havarert – og seiler sin egen sjø.

Dog med et lite hjertesukk der vi ikke helt skjønner at det kan være så lite ansvar for store verdier i det offentlige, og vi blir kanskje litt småirritert over at et redningsforsøk på å berge 4 milliarder kan virke noe slentrende – og tatt litt på hælen. For slik kan det se ut. Selv om det sikkert er slik at de ansvarlige tar dette på fullt alvor – og gjør sitt beste. Hva nå det måtte innebære?

Stortingets påbygg i 2018 kom på 2,1 milliard. En overskridelse på 1,1 milliard. Det er visstnok akkurat plass til Frp sin stortingsgruppe i nybygget. Men det er da blitt fint, sier de ansvarlige. Og påbygget gir politikere sikkert fortjente trivelige kontorer til en pris på 3,4 millioner kroner. Pr. kontor.

Når Stortinget møtes etter 3–4 måneders sommerferie, så inviteres de til en ørten retters gallamiddag. Vi –du og jeg – sitter på gjerdet og tvinner tomler, uten kanskje å skjønne at det er helt nødvendig? Og at det er vi som til syvende og sist betaler for gildet. Og hvis du og jeg skulle bli ønsket velkommen etter skarve 3–4 ukers sommerferie – med en storslått middag, så vil vi nok begynt å lure på om arbeidsgiver har fått dykkersyke, smittsom hjernehinnebetennelse, vunnet i Lotto, eller at regningen, som i det offentlige – eller for den saks skyld i Norges idrettsforbund – betales av diverse naive og dumsnille bidragsytere. Noen ganger kalt sponsorer, kreditorer eller skattebetalere.

Frp har skjønt at det ikke er noen kontroll –e ller konsekvens av å bryte økonomiske regler. Det sies at de har festet bort – på ett år – litt i underkant av 30.000 kroner pr. stortingspolitiker. For ordens skyld, så er det beløpet offentlige ansatte har til å flotte seg på byen, litt i underkant av kr 500 pr. år. But who cares?


Kommentaren:

«Høyres nye, røde klær»

Det kan rett og slett virke som om Høyre har blitt kuppet av sosialister, skriver Martin Lægland.

 

For noen år siden ble det bygd en himla dyr statsministerbolig. Den skulle liksom favne alt av festlige og praktiske behov – og med alt av sikkerhet og fasiliteter innvevd i vegger og tak. Det til tross, så skjer regjeringsdiskusjoner i disse dager på et hotell/vertshus utenfor Oslo til en kostnad på sikkert flere hundre tusen kroner. Kanskje million. Jeg aner ikke. Det er uansett småpenger i politikkens verden, men slike beslutninger skaper en generell smittsom sløsementalitet. Holdningen – ”kan de, ja så kan jaggu også vi” – blir liksom unnfanget av storsamfunnet. Dog har vi nå har råd til å sløse bort penger i hytt og vær, men når returen til mer edruelig pengeforbruk kommer, så vil den bli lang og tung. Men det er vel grunn til å tro at hvis ikke vi betaler regningen for den hjertelige søken etter regjeringssamhørigheten, så ville den nok skjedd i statsministerboligen. Den har forresten du og æ også betalt for.

Lokalt er det også litt løse offentlige penger. Tromsø kommune har i løpet av de siste årene overforbrukt over 1 milliard på diverse byggeprosjekter. UIT har brukt 20 millioner på festligheter på ett år. Men har på den annen side brukt 532 millioner for lite i 2018. De blir dermed oppfordret til å finne noe å bruke de mange millioner på. Hvis de ikke gjør så, så kan deres budsjett bli redusert med noen hundre millioner i 2019. Og det er da en skremmende inngang på året.

Se på NRK. Der er det tydeligvis smittsomt kreativt å lage programmer som gir de ansatte en gratis ”Blåtur”. Over hele kloden. Eneste betingelse er visstnok at de kommer seg hjem tidsnok til å ta årets sommerferie.

Så Folkens. Er vi blitt så naive og lite våken i et så godt samfunn–som det er for mange av oss, at vi har sluttet å bry oss om pengeforbruket? I alle fall i det offentlige. Og der virker det som om det er ingen som passer på–og setter grenser. De bestemmer stort sett selv sine arbeidsvilkår, betingelser og goder. En slik ordning roper på mangel om objektivitet, og løpende kvalifisert kontroll.

Du og jeg har han «Saldo» til å holde oss i ørene – og det funker da stort sett bra.

Eller hurr?