I en av disse, trykket 40 dager før den tyske okkupasjonen, synes han temmelig oppbrakt over den forsvarspolitiske naiviteten som hersket under trontaledebatten i Stortingssalen året før, i 1939, noen måneder før tyskerne gikk inn i Polen og startet den andre verdenskrig.
I dette referatet kan jeg kjenne igjen fornemmelsen i dagens forsvarsdebatt – særlig her i nord.
Far referer til flere av regjeringen Nygaardsvolds medlemmer: Carl Joachim Hambro fra Høire kritiserte for eksempel utnevnelsen av den nye medisinaldirektør (Karl Evang, langt til venstre i Ap) som offentlig har uttalt at det eneste land han hadde tillit til var Sovjetunionen.
For øvrig beklaget taleren meget sterkt at regjeringen ikke hadde foreslått mer til forsvaret. Hambro organiserte evakueringen av stortingsrepresentanter, regjering og kongefamilien 9. april 1940.
Johan Ludwig Mowinchel fra Venstre ville ha mer oversikt over hva pengene skulle gå til før han ville være med på å kreve nye bevilgninger til Forsvaret. Han aktet ikke å la seg løpe over ende av talemåter og resolusjoner i en så alvorlig sak som denne. Det viktigste i vår forsvarsberedskap er forsyningene. Mowinchel var før krigen talsmann for en nøytralitetslinje.
Debatten fortsatte neste dag med innlegg av Arbeiderpartiets fører, Sverre Støstad: Regjeringen ønsker ikke at vi skal komme inn på opprustningslinjen og dermed oppelske den tro at den er et trygt vern om vår frihet og selvstendighet. Sverre Støstad hadde vært formann i Norges Kommunistiske Parti, men meldte seg inn i Arbeiderpartiet i 1908.
Om Nygaardsvolds innlegg heter det: I år ville statsministeren ikke foreslå nye ekstraordinære bevilgninger til dette formål (Forsvaret). Han fant det derfor nytteløst å kalle sammen til forhandlinger om dette spørsmål. Johan Nygaardsvold, Arbeiderpartiets statsminister i tiåret 1935–45 – den såkalte ”Gubben” – ledet London-regjeringen under krigen. Han fikk imidlertid kritikk for manglende forsvarsberedskap og håndteringen av den tyske invasjonen.
Ifølge fars referat talte utenriksminister Koht om at faren for krig fortonet seg dog større enn den faktisk var og større enn den senere viste seg å være. Den brennende fredsvilje som reiste seg omkring disse krisedager er det beste fredsvern.
Slik som situasjonen lå an i det hele tatt i verden i dag, trodde han (altså Koht) ikke at det var noen krigsfare til stede – uten at han på noen måte ville snakke om noen skyfri himmel.
Det var dog ingen grunn til å være altfor oppskremt. Halvdan Koht var arbeiderpartimannen som trodde så meget på nøytralitetens mulighet – og derfor forsømte forsvaret – at han ble ekskludert fra Regjeringen i 1940. Koht ble betraktet som en landssviker lenge etter krigens slutt.
Hvorfor lytter ikke regjeringen i dag til Forsvarets folk?