Hver eneste gang gruveprosjektet har vært behandlet i Stortinget, har vi stemt mot. I partiprogrammet går vi i tillegg inn for å forby sjødeponier. Dette gjør vi fordi vi mener at de negative konsekvensene av gruveprosjektet vil være for store.

Når store mengder masse med betydelige forekomster av kvikksølv, bly, sink, kadmium, nikkel, krom og kobber skal dumpes i fjorden, er det åpenbart at det vil ha konsekvenser for livet i fjorden. For noen er konsekvensene akseptabelt, for MDG er de det ikke.

I tillegg til de miljømessige konsekvensene, vil gruvedrift i området ramme samisk reindrift hardt. Dette blir dermed enda en sak hvor staten skal overkjøre samiske interesser. Det er for oss uakseptabelt.

Så forsøker noen å fremstille det som om vi må velge mellom denne gruven eller et grønt skifte. Det er feil og bunner i en misforstått oppfatning av hva det grønne skiftet er. Skiftet handler ikke om å utvinne mest mulig kobber eller produsere flest mulig elbiler. I stedet handler det om å legge om måten vi tenker på, stanse med rovdriften på naturen og slutte med den enorme sløsingen av ressurser.

Potensialet i resirkulering av materialer som kobber er enormt. Kanskje kunne vi startet med det, før vi går løs på nasjonale laksefjorder og viktige beitedistrikter.

Når regjeringen, Arbeiderpartiet og Senterpartiet allikevel insisterer på å gjennomføre denne miljøkatastrofen, er det selvfølgelig fordi disse partiene alltid setter kortsiktig profitt foran hensynet til natur og miljø.

Da er det på sin plass å reagere. Egon Holstad skriver at folk begynner å nå et metningspunkt på slike saker. Det er en god observasjon, og for alle oss som deltok på lørdagens demonstrasjoner, er det i alle fall tydelig at kampen for Repparfjorden og samiske rettigheter ikke er over.

Vi i MDG kommer til å kjempe videre for en levende fjord, for at samene skal bli hørt og for en politikk som setter hensynet til natur og miljø først.