Fra Sidelinja:

Hvordan kan Tromsø bli en virkelig smart by?

Helt siden smarttelefonen overtok for sine dumme forgjengere, har ordet smart antatt en ny betydning i det offentlige rom.

Stein-Gunnar Bondevik  Foto: Ronald Johansen

Stein-Gunnar Bondevik  Foto: Ronald Johansen

meninger

Det har blitt betegnelsen på den digitale velsignelse som nedstiger over analoge samfunn som sliter med effektiviteten, miljøet og kjærligheten, bekjentgjort i form av konseptuelle konstruksjoner som «smarte byer» eller «smarte samfunn».

Mye godt er gjort de siste tiårene for å innføre smarte, digitale løsninger til folket. Selvangivelsen er et lite eksempel på det. Og mer, mye mer, vil komme i årene fremover, det er bare å følge med i timen. Likevel er det noe som sier meg at det er noen smarte personer som har tatt patent på smarthet og smalnet det unødvendig inn. Jeg kan nemlig tenke meg en hel del grep en by kan gjøre for å bli smartere, helt gratis og uten behov for så mye som en ledning i veggen.


Fra sidelinja:

Sannhet og kunnskap nytter nemlig ikke i møte konspirasjonsteoretikere, tvert imot, teorien bare vokser i omfang

Vi lever i polariseringens tid. Både store og små aktører gjør daglig sitt aller beste for å undergrave tilliten til hverandre og til våre institusjoner, skriver Stein Gunnar Bondevik i sitt oppgjør mot konspirasjonsteoretikerne.

 

Mitt første tips er handler om smarte miljøløsninger i trafikken. Her må man gjerne legge til rette for førerløse biler og digital trafikkstyring en gang i framtida, men det som i mellomtiden nok er det smarteste er å begynne å gå. Eller sykle. Jeg tenker med skam på at både jeg og kona hadde mindre enn 30 minutters gange til jobb, og likevel tok den store bilen, året rundt. Alle med mindre enn en halvtime til jobb burde levere sykemelding for å få lov til å kjøre, for å si det både strengt og cheeky (slapp av eldre, småbarnsforeldre og bevegelseshemmede – jeg mener ikke dere).

Å skifte ut bilen med føttene er dessuten en trippelvaksine, minst. Ikke bare sparer man miljøet og samferdselsbudsjettet, man holder folket i form også. Det kan ikke pc-er gjøre, om de er aldri så raske. De kan ikke engang regne ut den fulle verdien av et folk i form, for det virker inn på absolutt alt, og så vidt jeg vet utelukkende positivt. En annen effekt er at et folk som går løper større risiko for å treffe hverandre. Det blir man ofte smartere av.

Hvordan får man så til noe slikt, et gangløft for en hel by? Vel, det høres elitistisk ut, men vi kommer likevel ikke unna at store endringer sjelden starter blant de med minst ressurser. Byens ledelse, den politiske, akademiske og næringslivet, må finne sammen og sette standard. Og så må man bare begynne å gå. Ikke bare begynne, men fortsette også. Mye snakk om makt og maktspill i disse Giske-tider, og av det kan vi nok lære at eksempelets makt fortsatt er det sterkeste, uansett hva man ønsker å eksemplifisere.

Om man synes gange eller sykling blir for radikalt er det omtrent like lurt å ta bussen. Poenget er å la privatbilen stå mer i ro – en veldig enkel måte å være smartby på.


Stein-Gunnar Bondevik (Ap) var foreslått til fylkestinget – blir nå vraket av sine egne

Tromsø Arbeiderparti gjorde store rokeringer i sine ønsker til fylkestingslista, og ga ikke støtte til Stein-Gunnar Bondevik.

 

Det andre grepet for å bli en virkelig smart by er å sette kraft bak ordet inkludering. Det er også gratis og analogt. Hvorfor er det smart å inkludere? Vel, egentlig vemmes jeg av å bruke ordet smart om inkludering, det er altfor kalkulerende. Men om vi likevel skulle våge oss, så holder det kanskje å minne om at det er noe som heter humankapital, og den vokser ikke om store deler av befolkningen holdes nede. Og det er ikke bare Richard Florida som har klart å regne seg fram til at fremtidens vinnerbyer er de åpne og inkluderende.

Hvordan tar man steg i inkluderingen, som by? Da må vi tilbake til eksempelet, man må bare gjøre. Jeg er stolt, helt uavhengig av partifarge, av at Tromsø nå har en kvinnelig ordfører som elsker en annen kvinne. Det er et stort og inkluderende steg vekk fra forrige valg, som delvis ble vunnet gjennom – hold på hjertet – antisamisk retorikk. Vi trenger flere slike eksempler. Selv skal jeg glatt innrømme at jeg for eksempel ikke kjenner en eneste innvandrer. Har aldri hatt en syrer til kaffe, eller festet med somaliere. Om ti prosent av Tromsøs befolkning bestemte seg for å bli kjent, ordentlig kjent, med en innvandrer i løpet av 2019, ville byen sett helt annerledes ut i 2020. Dette er mulig å få til, og atter ligger nøkkelen i lederskap.


Fra sidelinja

«Vi er gravid – tanker om tredelt permisjon»

Tanken er at foreldrene i enda større grad skal dele – både på den karrieremessige belastningen det kan være å måtte ta permisjon, og på den glede det er å være hjemme og bli kjent med barnet. Jeg mener tanken er god, men anerkjenner at ideen også har visse utfordringer ved seg.

 

Disse to områdene som over er omtalt, miljø og inkludering, er to av vår tids store utfordringer. Det vil være veldig, veldig smart å gå aktivt inn for å lykkes med å løse dem. I denne jobben er det hyggelig å få hjelp av Google og Microsoft – de kan gjøre mye for å øke smartheten i samfunnene våre – men eierskapet til fremtidens virkelig smarte byer kan ikke ligge i Silicon Valley, det ansvaret må vi ta selv. Og de smarteste løsningene er noen ganger forbausende enkle, analoge og kostnadsfrie. Å se seg blind på dagens definisjon av «smarte byer» kan være direkte dumt.