Partiet har både som støtteparti til regjeringa, og i regjering, stått i en ideologisk spagat, hvor det fremstår som om det ikke er sammenheng mellom ideologi og praksis i partiet. Venstre brukte valgkampen på å distansere seg fra Frp, og lovte at de ikke under noen omstendigheter skulle samarbeide med partiet. Etter valget har de klamt omfavnet Frp, samtidig som deres siste taktikk er å demonisere Senterpartiet.

Når Venstre avholder sitt landsmøte, er medlemmer fra hele Norge representert. Og sjøl om resolusjoner og uttalelser fra alle landets kriker og kroker blir vedtatt, er det i det daglige regjeringsarbeidet at politikken faktisk blir utformet. Venstre kan nå skilte med å være det eneste partiet i regjering uten en eneste politiker fra Nord-Norge i regjeringsapparatet. Og det sier seg sjøl at de ikke klarer å forstå den nordnorske virkeligheta, når det ikke klarer å se lengre nordover enn til Saltfjellet.

Den eneste saken hvor partiet har profilert seg på i nord, er at de har gitt grønt lys til gruvedeponiet i Repparfjorden. Trine Skei Grande lovet å kjempe mot deponiet, og uttalte til NTB i 2015 at «Dette er en av de viktigste miljøsakene vi har ved siden av klimakampen. Man skal aldri, aldri, aldri gi seg i så viktige saker». Derfor blir det sett på som et svik når partiet krummer nakken og godtar gruvedeponiet mens de sitter ved kongens bord.

Venstre i Troms og Finnmark har i lang tid sagt tydelig nei til gruvedeponi, men hvordan skal partiet få vite hvor viktig saken er i nord, når de ikke har noen taleposter fra landsdelen inn i regjering?

Da det 16. februar ble arrangert demonstrasjoner landet over var det flere Venstre-politikere, blant annet partiets ordførerkandidat i Tromsø, Morten Skandfer, som demonstrerte mot sin egen regjering. Hadde det bare vært en engangsforeteelse. Men 8. mars har Venstre-politikere landet over gått i tog og demonstrert mot regjeringas innskrenking i kvinners rett til sjølbestemt abort. Er Venstre for noe av politikken til regjeringa?

Det er nesten ikke til å begripe at tre av partiene i dagens regjering mener at «liberalisme» er en del av deres ideologiske grunnsyn. For ingen av partiene virker villig til å forsvare liberale standpunkt.

Venstre klarte egenhendig i forrige periode å hindre innføringen av søndagsåpne dagligvarebutikker i Norge. Partiet forfekter liberalistiske standpunkt i valgkamp, men lander til stadighet på merkelige kompromiss i regjering når de møter motstand.

Høyre, Frp og Venstre vegrer seg for å være liberale når det blir upopulært, men raljerer gladelig med Helsedirektoratets forslag om å forby pappvin. Det er enkelt å være liberalist når noen vil forny pappvin, eller annet overformynderi foreslås fra byråkratiet, men kvinners rett til å bestemme over egen kropp tar de tydeligvis lettere på. Dagens regjering består av pappvinsliberalister, høyresidens svar på champagnesosialister.

I Tromsø er det heller ikke mange år siden Venstre-politiker Marie Fangel gjorde «Nei til høyhus» til sin hjertesak, noe som rimer dårlig med partiets liberale grunnfjell.

Partiet har vært elendig til å sikre gjennomslag for symbolsaker, en øvelse ingen mestrer bedre enn Frp. «Symbolsaker» blir ofte misforstått som noe negativt og uviktig. Men tvert imot er det viktig for partier å ha symboler og klare og forståelige seiere å vise til velgerne. Slik KrF fikk på abort da de gikk inn i regjering, sjøl om de ikke fikk like stort gjennomslag som de håpet på.

I Tromsø har Venstres frontfigur Jonas Stein gitt seg i politikken. Stein var som Venstre-politiker en kløktig debattant og partistrateg. Takket være han var Venstre langt mer synlig i Tromsø enn deres få prosent skulle tilsi, i tillegg til at han sikret partiet gjennomslag i byråd.

Hans etterfølger, Morten Skandfer, har ennå ikke tilegnet seg den utestemmen som Stein var kjent for, men har først og fremst markert seg som en beskjeden og etterrettelig byutviklingspolitiker. Man kan like det eller ikke, men å være stillferdig og ettertenksom er ikke alltid kvaliteter som lønner seg for en politiker.

Skandfer har hevet seg over overflødig politisk kjekling, og er kanskje politikeren i Tromsø som er flinkest til å snakke om egen politikk, istedenfor å kritisere hans politiske motstandene. Det ser det ut som han blir belønnet for. Ifølge en lokal meningsmåling iTromsø hadde i januar lå partiet an til å få 6,5 prosent, og tre representanter inn i kommunestyret. Enn så lenge har de ikke merket slitasjen fra partiet nasjonalt.

Skal de lykkes lokalt, må de unngå samme type dobbeltkommunikasjon som partiet bedriver i regjering, hvor partiet til stadighet overrasker med nye måter å ødelegge for seg sjøl. På riksplan trenger de å finne symbolsaker. Hadde Venstre stått på sine prinsipper og lovnader, kunne de innført søndagsåpne butikker i forrige periode. Det ville vært en håndfast måte å liberalisere Norge som absolutt alle innbyggerne i landet ville merket.

Men de sviktet. Derfor er det vanskelig å knytte mye spenning til hva partiet vedtar på landsmøtet i helga. For når det kommer til stykket har ikke partiet vist at de klarer å stå løpet ut på hva de vedtar som partiets politikk.