Bispemøtet i Den norske kirke ga 15. februar en uttalelse om abort.

Når et samlet bispemøtet avgir en uttalelse, kan den umulig favne helheten i synet hos den enkelte biskop. Men vi valgte å skrive en felles uttalelse for å melde noen viktige synspunkter som vi mener er svært aktuelle. For undertegnede var det særlig tre momenter jeg ønsket å tydeliggjøre:

For det første ønsket jeg å bidra til en sterk markering av fosterets verd. Dette handler helt grunnleggende om at livet er ukrenkelig og gitt av Gud. Som kristen kirke har vi et ansvar for å holde dette fram.

For det andre var det viktig å få fram at fostre med utviklingsavvik har samme rett på vern som alle andre. Jeg er av dem som mener at et samfunn uten mennesker med utviklingsavvik, er et fattig samfunn. Vi vil ikke ha et «sorteringssamfunn». I denne saken høres ofte synspunkter som bekymrer meg. Samtidig har kirken et viktig oppdrag i å være en tydelig røst her, både i det man sier, ikke minst i vår diakoni, og hvordan vi i praksis fremstår som et inkluderende fellesskap.

For det tredje ønsket jeg å markere at kirken har sviktet i forhold til mange kvinner, og særlig overfor gravide kvinner som har hatt en vanskelig livssituasjon. Kvinners erfaringer og utfordringer har ikke vært vektlagt nok. Vi vet at kvinner i kristne miljøer har opplevd press til å ta abort, for å spare både seg selv og omgivelsene for «skammen» ved å være ugift og kanskje også enslig mor.

Biskopene skriver i uttalelsen: «Vårt fokus er ikke å reise spørsmål om lovens berettigelse, men et lovverk i seg selv løser ikke ethvert etisk dilemma». Noen tolker uttalelsen vår som en støtte til dagens abortlov. Det er ikke riktig. Vi uttaler oss ikke direkte om selve loven, men vektlegger fosterets krav på vern – helt fra unnfangelsen av.

Samtidig uttrykker vi at samfunnet trenger en adgang til legal abort. I vårt eget land var det mange illegale aborter før vi fikk vår første abortlovgivning som trådte i kraft i 1964. Dette gikk på livet løs for både barn og mor. Også i dag er det slik i mange land. Samfunnet trenger en lovregulering om abort, men kirken skal likevel være tydelig om fosterets ukrenkelighet.

I dag er det ikke politisk mulig å gå bort fra selvbestemt abort. Dermed er lovgivningen slik at mor har oppgaven med å verne fosteret. Dette gjør at både holdningsskapende arbeid, og ikke minst god tilrettelegging for dem som venter barn er avgjørende viktig.

Kirken har et kall og en oppgave til å stå på de svake og sårbares side. Derfor har kirken sterkt engasjement for mennesker som er ofre for krig, overgrep og rasisme, for mennesker med utviklingshemming, og for det ufødte liv.