Bedrifter, partier, aviser, byer osv., må (selvsagt) ha rett til å bytte navn så ofte de vil, hvis de ellers måtte finne det formålstjenlig. Så også i tilfellet NSB. Om man liker det nye navnet, eller ei, se det er en annen sak. Sånn sett er det vel egentlig ingen av oss «bedrevitere», som sitter på fasiten.

Det kan være mange ulike grunner, gode som dårlige, til at noen velger å bytte navn, og igjen: De oppgitte grunnene, selve navnevalget, tidspunktet o.l., vil det være mange forskjellige meninger om. Heller ikke her sitter noen med fasiten. NSB har faktisk, etter min mening, en riktig god grunn til å skifte navn, nemlig den at bedriften ikke lenger er Norges Statsbaner.

Dagens Vy eier nemlig verken skinner, stasjonene eller togene lenger, så navnet NSB er rett og slett både feil og misvisende. Man kan ikke kalle seg for noe man ikke er. I denne sammenhengen synes jeg det er vanskelig å forstå at så mange blir så opprørt over at NSB velger å bytte navn.

Så til argumentet om at de pengene NSB/Vy har brukt på navnebyttet, kunne vært brukt til noe mere fornuftig og matnyttig, for eksempel til nye sovevogner, skinneganger eller til utredninga av Nord-Norge-banen. Jeg mener at dette synspunktet bygger på et feil premiss. For det første eier ikke Vy fra før av en eneste sovevogn, så hvorfor skulle de kjøpe noe de ikke har bruk for? For det andre: Denne måten å argumentere på, så vi sist da Norge skulle søke OL.

Hovedargumentet til motstanderne var at de milliardene staten måtte ut med i denne sammenhengen, heller burde brukes til breddeidretten i Norge. Retorisk sett ble dette argumentet koblet med uttalelsen «i stedet for en fjorten dagers fest for fiffen». Som sagt, en slik argumentasjon høres både rett og fornuftig ut i manges ører. Problemet er bare det at disse milliardene, som Ol-motstanderne lovte breddeidretten, aldri kom breddeidretten til gode.

«Systemet» fungerer nemlig ikke på denne måten. De folkene/partiene som argumenter på denne måten bidrar etter min mening til å kaste blår i øynene på folk, enn si føre folk bak lyset. Ekstra hult blir det derfor å høre dagens politiske opposisjon bruke den samme argumentasjonen i saken om navnebytte til NSB.

På godt norsk kaller vi denne type øvelser for «å kaste stein i glasshus». Hvis det var så enkelt å strø om seg med millioner av kroner til alle «de gode formålene», så var det jo bare å gjøre det, når de selv satt i posisjon. Jeg registrerer at det gjorde de ikke.

Det imidlertid NSB-eksemplet viser meg, er at pengene finnes. Hver gang det kommer forslag om å bygge en ny skole, ny opera, nye tog osv., så blir man møtt med argumentet om at det finnes ikke penger. Men hver gang det skjer en uforutsett million – eller milliardoverskridelse i et prosjekt, så kommer bestandig pengene på bordet. Altså: pengene finnes.

Hadde for eksempel de 1.000 rikeste i Norge gitt avkall på 10 % prosent av formuen sin, så hadde vel Nord-Norge-banen vært fullfinansiert. Men slik fungerer altså ikke «systemet». Og hadde staten bare ett år valgt å bruke pengene de bruker til kjøp av eksterne konsulenter, for eksempel til eldreomsorg, ja så hadde 13 milliarder kroner vært frigjort. Men slik fungerer ikke «systemet», selv om pengene finnes.

I vesten lever vi som kjent i den historiske tidsepoken som kalles for kapitalismen. Et sentralt virkemiddel under kapitalismen er det som kalles for markedsføring. Å skifte navn, logo og slagord kommer inn under denne rubrikken. NSB sitt navnebytte kostet bedriften 0,4 prosent av bedriftens totale budsjett. Sett i perspektiv, så må vel det kunne betegnes som akseptabelt.

Men jeg skulle også gjerne sett at disse 250 millionene ble brukt på en mere «fornuftig måte», men slik fungerer altså ikke «systemet» (dessverre). Les: kapitalismen.