Sideblikk:

Navnet har tatt støyten

Gutteklubben Kuken synes ut fra navnet å ha et betydelig markeringsbehov. Om navnet gir stående applaus i sjekking er vel noe usikkert, men er desidert høyt oppe på oppmerksomhetskalaen.
meninger

Da klubbnavnet ble valgt, så var det antakelig i ei tid da det gjaldt å være tøff i trynet, og er nok i dag et navn de færreste av medlemmene ville ha valgt. Men navnet er selvfølgelig stort å blottlegge for mediene. Spesielt når det er slik at kanskje kommer nok en ordfører i Tromsø fra en klubb med et nokså spesielt navn.

Bjørn Andreassen  

Klubben har uten tvil dyktige medlemmer – og navnet skal da ikke skjemme noen. Men Høyres nestor Rolleiv Lind ble rimelig sjokkert over navnet – og vrenger sin prestisjetunge losjesjel i harme over navnevalget. Dermed har vel egentlig det kreative navnet – som er litt stivt for noen og slapt for andre, kanskje oppnådd det som navnefadderne så for seg kunne skje. Navnet har tatt støyten for kjensgjerningen om at medlemmene er en god blanding av maktmennesker fra forskjellige tunge samfunnslag, som dermed kan benytte sitt nettverk i et kreativt samarbeid. At politikere, journalister og næringslivstopper møttes annenhver torsdag og diskuterer – og kanskje enes om løsninger på samfunnsutfordringer, synes ikke å være noe å bry seg om. Og kanskje det er det beste for oss alle?

Navnet har tatt den stive støyten. Der som på andre felt.

Se på den evige maktkampen og hakkementaliteten det er i politikken. I disse dager ser vi hvordan politikere i Ap og Venstre gjør det meste for å ødelegge for hverandre – og for partiet. Trond Giske er fritt vilt, og det virker som om partiledelsen har godkjent en generell fellingstillatelse på han. Samtidig er det også nokså tydelig at hans vurderingsevne på god politisk adferd i det offentlige rom – er noe umodent. Dermed er han et nokså lett bytte for treffsikre politiske krypskyttere. Det spesielle er at de som lader med skarpest ammunisjon, kommer fra eget parti. Dermed lurer vel både du og jeg på om Giske begynte å få en noe vel stor oppslutning fra grasrota i Ap? Partiet – med nåværende ledelse, leverer ikke noe særlig høyt på meningsmålinger. Jonas & Co synes ikke å ha ett godt velgertekke.

Etter hvert som de løse kanoner i Frp er blitt noe mer rusten og stuerene, så har Venstre overtatt Frp sin noe rufsete politiske adferd. Trine Skei Grande synes å ha en egen oppfatning av hva hun kan si og mene, om partifeller vs. det mange i partiet mener er innenfor anstendig og høflig kommunikasjon. Men Skei Grande er da på mange felt et drøyt stykke politiker, og krever dermed større plass enn de fleste. På godt og vondt – kan vi vel si. Og i egne øyner er hun den soleklare kandidat til å sitte som Venstre-leder. Så lenge hun selv vil.

Nå skal jeg ikke henge ut Skei Grande. Hun og de aller fleste innen politikken gjør sin politiske jobb på best mulig måte. Ut fra egne vurderinger. Hvor god de vurderinger er, kan selvfølgelig diskuteres. Men det vi kan spørre oss om, er vel egentlig om hvem – i samfunnets mange kriker og kroker, det er som engasjerer seg i politikken?

Før i tiden så var det ofte næringslivsledere og gründere som fant seg til rette i politikkens verden. Nå er det stort sett offentlig ansatte og unge mennesker med ambisjoner og stor selvtillit som engasjerer seg, og som benker seg ned i politiske møter og adferdskurs. Og det er greit nok. Men oppnår vi det mangfold av dyktige personer som demokratiet trenger, for å være det styringsverktøyet – og den debattplattformen, som gir oss de beste samfunnsløsninger? Tja – av og til virker det kanskje ikke helt slik.

Se på oss selv. Vi som sitter på tribuner og heier og kritiserer. Desidert mest det siste. Vi som vet mest og best, men som ikke gidder å ta noe seriøse tak for å få fram våre meninger. Vi som er mest opptatt av å sitte i godstolen for å se på SFO for voksne: «Kjendis-Farmen». Større sløseri med voksentid tror jeg ikke finnes. Jeg prater egentlig litt over meg nå fordi jeg er ikke noen fan – eller fast titter av programmet. Skal jeg bruke tid på SFO-opplevelser, så har jeg det utrolig mye artigere med å følge med vårt barnebarn på tre år og hans bestrebelser for å få oppmerksomhet. Det er ekte vare, og tilpasset det som forventes av aktiviteter ut fra hans alder. Ikke som i «Kjendis-Farmen» der godt voksne såkalte kjendiser oppfører seg som om de er i SFO-alder.

Og hvem er det som har klassifisert deltakerne som kjendiser? De fleste som er utpekt som kjendiser, er vel omentrent like kjent av deg og meg, som skiløper Finn Hågen Krogh er i Australia. Men har TV2 sagt at de er kjendiser, så er de det. I alle fall vil de være det etter at «Kjendis-Farmen» er slutt, og kjendisfabrikkene NRK, TV 2, TV Norge, VG, Dagbladet og Se og Hør har hentet fram tåredryppende historier om brudd med kjærester, og nesten dødenopplevelser under «Farmen»-oppholdet. Det fenger tydeligvis å lese – eller se, slike oppblåste traumatiske hendelser bli brettet ut i full brede. Bare stakkarene kan benevnes som kjendiser, så gir slike hendelser store feite overskrifter. Og da er det løp og kjøp for alle de mange kjendiselskere.

Nå skal UNN/UiT forske på om fiskehaill har en dypere og mer viktig rolle i fiskeres liv enn hva vi har trodd. Vi har vel alle trodd at hail var fiskere sin kreative måte å få kone/samboer hyppig til køys. Før de tok seg en tur til havs for å fiske. Men så enkelt er det kanskje ikke. Et nummer skal visstnok påvirke hjernen til en mer avslappet sinnstilstand, og da vil kanskje hjernen ta mer fornuftige valg i kritiske situasjoner. Og det er selvfølgelig en viktig faktor i det farlige fiskeryrket.

Det skal bli interessant å få vite hvordan forskning skal bevise det. Det vil antakelig ikke mangle på mannlige forsøkskaniner. Men det blir nok der som med det meste. Vi tror på det vi vil tro på. Så de som har glede av at forskning slår fast at ett godt haill før fisket starter, er ei god investering, og at det gir større mulighet til å ta de gode beslutninger, de vil nok desidert bruke den konklusjonen for alt den er verd. Mens de som intet har å vinne på haillteoriens utvidede ansvar for god fiskelykke – vil nok være noe mer tvilende.

I samme slengen kan det forskes i utroskap. Det er vel rimelig lett å tro at for dem som har lynlås i smekken, så er dette en gylden anledning til å få en uslåelig god grunn til å hoppe til køys – der det gis ett innsmett. Og da må selvfølgelig fiskeren i huset ofre seg.

Det har utløst enorme reaksjoner blant naturvernere at gruveslam kan dumpes i Repparfjord. Men det synes ikke å være samme engasjement hos dem som bor i området. De må tydelig fått seg et gruvehaill for deres hjerneaktivitet har et avslappet forhold til gruvedrift og dumping. Så det kan virke som om naturvernere har mindre tilgang på avslappende haill – enn lokalbefolkningen.

Eller hurr?