Vinteren 2018/2019 fikk vi ny entreprenør med ansvar for vintervedlikehold av Fylkesvei 292 og 293 fra Laksvatn–Lakselvbukt–Jøvik samt Lakselvdalen, totalt drøye syv mil. Årsaken til at vi fikk ny entreprenør var at anbudet var så lavt at den lokale entreprenøren ikke påtok seg oppdraget. Mesta som er hovedentreprenør tilbydde en pris, men den var ikke akseptabel.

Fra første snøfall skjønte bygdas folk at vi kom til å få en utfordrende vinter. Veien har i store deler av vintersesongen rett og slett ikke blitt brøyta. Brøyteutstyret som brukes mangler vesentligheter som skjær under bilen. Brøytestikker er blitt borte i løpet av vinteren, men nye settes ikke opp. Det kan i seg selv føre til trafikkfarlige situasjoner. Samtidig har strøing av veien nærmest uteblitt denne vinteren. Bilister opplever å kjøre milevis på hålkeføre uten å se et sandkorn på veien.

Første gang den nye entreprenøren skulle åpne veien ved Holmbuktura etter at et snøskred hadde gått over veien, ble nok mange av oss rett og slett litt lattermild. Da ble det transportert en liten gravemaskin til området. Det viste seg fort at utstyret var for smått og nytt utstyr måtte fraktes inn til området. En veiåpning som tidligere har tatt noen timer, tok i dette tilfellet flere dager. Det førte til at Fylkesvei 293 ved Holmbuktura fikk en vesentlig lenger stengning enn det som var nødvendig, og folk følte at de ble holdt for narr.

Vi har i hele vinter vært nødt til å forholde oss til dårlig brøyta vei. Pendlere som har vært først ute på morrakvisten har på en måte vært sin egen brøytebil. Alle som jobbpendler opplever at brøyteplogen etterlater seg en vei som oftest kun er begrenset til ett kjørefelt. Det ser rett og slett ikke ut som om de har tid til å brøyte hele veiens bredde. Og dette skjer på en vei som allerede er en av fylkets smaleste.

I forbindelse med siste dagers snøfall har drosjesjåføren sett seg nødt til å stoppe hver femte kilometer for å koste av frontruta ettersom snøen la seg på panseret. Også skolebussen har tidvis hatt store problemer med å ta seg fram denne vinteren. Er det slik vi skal ha det, vi som bor i distriktet?

Hjemmetjenesten som kjører sent og tidlig, både hverdag og helg, har mange ganger kjørt med hjertet i halsen. Ansatte har følt redsel og vurdert å snu, men samtidig har brukere krav og behov for hjelp. Det har ført til at oppdrag er avlyst og brukere har ikke fått hjelp som planlagt.

Forrige fredag, 29. mars, var det 25 centimeter snø på nevnte fylkesvei. Noen turte ikke kjøre på jobb på grunn av de store snømengdene. Dette var spesielt utfordrende for dem som måtte passere Holmbuktura. Minstekravet her må være at veien i det minste er brøytet.

Etter snøfallet de siste dager har brøyting utrolig nok vært nesten helt fraværende. Noen sier det har vært feil på utstyret. Overgangen til regn har ført til flere trafikkfarlige situasjoner. Det har nesten vært umulig for to biler å passere hverandre. Folk er selvfølgelig ekstra aktsom, men for oss som bor her og ferdes på disse veiene er tålmodigheten slutt. Vi som bor i distriktet har også krav på fremkommelige veier, veier som vi kan føle oss trygge på og som gir oss mulighet til å ta oss fram til skole, jobb og samfunnsliv for øvrig. . Hvor er sikkerheten når ikke engang nødetatene er trygge på å nå ut til våre områder?

Vi vet at de ulike veiene har ulik prioritering, men det kan ikke være sånn at transport og ferdsel skal være en sikkerhetsrisiko. Vi er ikke ute etter å ta noen, men så lenge ingen sier ifra så kan ansvarlige myndigheter tenke at alt er i skjønneste orden. Det er det altså ikke! Selv om mange har ringt og fortsatt ringer 175 så har det ikke blitt noen bedring.

Vi ser på oss selv som både traust og tålmodig, men nå er tålmodigheten slutt. Vi ønsker derfor at ansvarlige myndigheter svarer oss på et fundamentalt spørsmål. Er anbudene på vedlikeholdet av våre fylkesveier nå blitt så lave at veimyndighetene aksepterer høyere grad av risiko enn tidligere?