Fra sidelinja

Jeg har bare ett hau – det trenger å slappe av innimellom

Det er ikke lenger sosialt akseptert å være åpen om sitt fravær. En må gjerne være ute av kontoret, til og med på ferie, skriver Stein-Gunnar Bondevik.

illustrasjonsbilde  Foto: Erik Johansen / NTB scanpix

meninger

Det er påske – tid for å komme seg ut, særlig for dem som lever inneliv, også på jobb. Da er det én ting som er viktig å huske før du forlater kontorpulten:

Legg en melding på e-posten som sender svar til alle som vil deg noe i påsken, men skriv ikke hva som helst.

Jeg har prøvd meg med diverse meldinger opp gjennom årene. I tidlige jobbår la jeg vel noen tullemeldinger der. Senere fikk jeg mer ansvar, så da ble jeg noe mørkere over brynene og ba folk kontakte min stedfortreder eller ringe meg i nødsfall.

Men en gang, det var vel i fjor, før sommerferien, kjente jeg meg så inderlig utslitt og lei foran ferien at jeg sa det som det var: «Ferie – tilbake i august, jeg kommer ikke, under noen omstendighet, til å lese din mail før det». Ikke under noen omstendighet, der altså.

Stein-Gunnar Bondevik  

 

Jeg vet ikke, jeg var som sagt sliten, og dessuten var det vel et lite øyeblikk der jeg ville protestere mot både politisk korrekthet av typen: «Jeg er ute av kontoret og vil ha begrenset tilgang på e-post», og mot at folk ikke skal kunne nette skikkelig ned, på noe tidspunkt.

Ja, bare rett og slett være utilgjengelig. Vel er jeg privilegert mellomleder i statlig virksomhet med betalt mobil og bra betalt sånn ellers også, men jeg har fortsatt bare ett hau, som alle andre, og det trenger å slappe av innimellom.

Men du verden for noen reaksjoner dette autosvaret fra min e-postkonto fikk. En tidligere sjef av meg sa at det var det verste han noensinne hadde lest – jeg får tro det var det verste av den typen meldinger han hadde lest, ikke det verste sånn totalt sett.

Andre var mer subtile, av typen «Ja, jeg ser du har hatt ferie, relativt utilgjengelig ja», mens andre igjen bare rett og slett lot det skinne gjennom at de hadde bitt seg merke i den meldingen. Støtteerklæringene uteble imidlertid. Fordømmelsen var total.

Jeg kunne jo selvsagt bare latt være å skrive det slik, av den enkle grunn at det ikke er sant. Jeg er fanget, som resten av verden, i mobilens virtuelle fengselscelle – har ikke klart å rømme, heller ikke i ferien. Så da kunne jeg jo like godt ha skrevet, som alle andre, at jeg er ute av kontoret og vil ha begrenset tilgang på e-post, men kommer tilbake med et fyllestgjørende svar så snart som mulig.

Hvem vet, kanskje det blir litt tid mens lammelåret steker, før potetene er kokt? Eller kanskje man kan bli sittende litt i bilen mens de andre smører skiene? Det byr seg nok en mulighet, begrenset men dog. Skal ikke ha det på meg at jeg er av.

Jeg har tenkt at det er en viktig kamp – retten til å nette ned. Men jeg må samtidig spørre meg, når jeg opplever reaksjonene på at noen gjør et ærlig forsøk på å være borte, om det er en tapt kamp?

Det er i alle fall ikke lenger sosialt akseptert å være åpen om sitt fravær. En må gjerne være ute av kontoret, til og med på ferie, men ikke si rett ut at du ikke er på jobb og ikke er tilgjengelig og kommer til å svare, si noe annet, noe formildende. Si ja, ikke nei.

For oss nedetidstilhengere hadde det vært kjekt med støtte i litteraturen, det hadde vært deilig å kunne vise til fete forskningsrapporter som sier at det er helseskadelig å lese e-post i ferien, man kan få all slags sykdommer av det.

Problemet er at det ikke er slik – det eneste man virkelig ser ut til å være enige om er at det er godt for din psykiske helse å ha en jobb. Årsaken til skrantende fysisk og psykisk helse kan være jobbrelatert, men finner oftere sitt opphav i pasientens helsehistorie eller familiesituasjon.

Så da står jeg igjen som en tosk. Ikke finner jeg støtte for min politikk hos en eneste kollega eller venn, ikke engang mor mi har sagt i en åpen sammenheng at hun støtter min out of office-reply. Den er sosialt forkrøplet. Og ikke finner jeg støtte i legevitenskapen, det mumles om 24-timersdagen og skumles med noen rapporter, men det fins ikke bevis.

Og det aller verste, jeg klarer jo ikke engang å leve opp til det selv, det er jo bare noe jeg flotter meg med, for liksom å være en av de virkelig vellykkede, de som har tilstrekkelig intellektuell og sosial kapital til å være helt av.

Likevel, til tross for alt dette – jeg tenkte jeg skulle gjenta den der meldingen i påsken.

Hvorfor? Jo, kun fordi min tidligere sjef sa at det var det verste han hadde lest.

God på-påske.