Tromsø kommune har fått seg forelagt en plan om å gjøre Valhall stadion til et gigantisk opplevelsessenter bygd oppå et underjordisk datalagringssenter som etter sigende skal generere store inntekter. Her følger noen refleksjoner rundt dette forslaget.

I en konsekvensutredning for et datalagringssenter i Tønsberg kommune nevnes et effektforbruk på 3.3 kilowatt per kvadratmeter i hallene der serverne står. Hvis vi forsiktig anslår at tre etasjer med datalagring på Valhall utgjør 15.000 kvadratmeter ender vi med 50 megawatt.

Det er strøm nok til å forsyne 20.000 husstander, altså tilsvarende halve Tromsøs strømforbruk. Jeg har ingen detaljert informasjon om planene for Valhall, så jeg kan ta feil med en faktor to eller tre, men det er størrelsesordenen som betyr noe her.

Konsesjonsområdet for Troms Kraft har i dag et effektunderskudd på 250 megawatt. Dette betyr at Tromsø er avhengig av tilsvarende import på dager med stort effektforbruk. Et datalagringssenter plassert midt på Tromsøya vil derfor ikke bare kreve en kraftig oppgradering av det lokale ledningsnettet, men vil også stresse et allerede overbelastet nett i konsesjonsområdet. Hvem skal betale for den opprustningen?

I planene for Valhallanlegget er det anført at overskuddsvarme skal brukes til å varme opp etasjene over bakkenivå. Det løser ikke problemet med at denne varmen skal fjernes fra lokaliteten og området rundt. I et stort byområde med et utbygd fjernvarmenett til tusenvis av husstander ville dette kunne være en del av løsningen, men i Tromsø er det vanskelig å se andre løsninger enn å slippe varmen rett ut i den omkringliggende lufta, eller å pumpe store mengder sjøvann eller ferskvann gjennom anlegget og ut i sjøen.

I begge tilfeller vil det være store virkninger på det lokale miljøet i form av termisk forurensing, enten i bolig- og naturområdene rundt anlegget, eller i sjøen der utslippene skjer. Pumping av sjøvann vil kreve enda mer kraft, og det må påregnes store investeringer i kraftkabler og vannledninger (ved vannkjøling). Dette skulle vel være argumenter nok for at slike datalagringssentre bør lokaliseres utenfor tettbygde strøk og i tilknytning til vannkraftverk.

I en politisk vurdering av slike saker bør man også sette spørsmålstegn ved formålet med slike sentre. Man snakker om ”grønne datasentre”, fordi vi i Norge driver disse på vannkraft i stedet for kullkraft, men i det store perspektivet er dette langt fra noen grønn industri.

Vi trenger opplagt informasjons- og kommunikasjonsteknologi i dag og i framtida, men den er i ferd med å få et slikt omfang at den stjeler en stadig større andel av energibudsjettet vårt. Og tilsynelatende foreligger det ingen samfunnsøkonomiske mekanismer som bremser veksten.

Tvert imot er veksten i datakonsumet intimt knyttet til den stadig større konsentrasjonen av rikdom og økonomisk makt på færre hender. Verdens rikeste personer er nå eierne av Microsoft, Apple, Amazon, Google og Facebook som har overtatt plassen til aksjonærene i Shell og ExxonMobil.

Hva er det som er ”grønt” med at Facebook skal bruke vår fornybare energi til å kartlegge våre forbrukervaner i minste detalj for å lokke oss til å konsumere stadig mer, eller med at spekulanter i kryptovaluta skal få ranet til seg en stadig større del av de ressursene som kunne brukes til menneskeheten og naturens beste.

Jeg er tilhenger av utbygging av fornybar energi i Norge og i resten av verden, men det er ikke for at den skal brukes til å fôre en industri som vokser helt uten begrensninger uten å skape reelle goder. Mitt mål er at den fornybare energien skal erstatte fossil energi, og at det totale energiforbruket må flate ut. Da kan vi ikke ha energikrevende industrier som vokser uten begrensninger.

Til slutt noen ord om Valhall. Tromsø sentrum trenger noen grønne lunger. Denne idrettsplassen brukes ikke bare av friidretten, den er til rekreasjon for beboerne i midt- og nordbyen. Skoleklasser driver idrettsleker der, mosjonister tar seg løpeturer, noen driver yoga og skyggeboksing, andre leker med drager, modellfly og droner.

Ikke minst er plassen kanskje det eneste stedet på den sentrale delen av Tromsøya der man usjenert av kunstig lys kan observere nordlyset i all sin prakt.