Sideblikk:

Tatoveringer og merkelige sveiser – oppmerksomhetskåte folk?

Bilde: 

meninger

At ting endrer seg, skjer hele tiden – og vi ser det daglig. Ofte uten at vi registrerer det. Endringer blir liksom fort en del av den alminnelige hverdagen. Lite av det vi ser og opplever virker å være unormalt. Vi husker kanskje hvor store TV-øyner vi fikk for noen år tilbake, når ekspedisjoner kom frem til landsbyer langt ute i jungelen/regnskogen, og vi fikk se de innfødtes kreative og rikelige tatoveringer – samt deres helt spesielle frisyrer og hårklipp. Da var det ukjente og unormale synsopplevelser for oss. I dag – i vårt moderne samfunn, så løfter vi ikke på et øyelokk når vi ser all verdens rare tatoveringer og merkelige sveiser. For den type oppmerksomhetskåteri er blitt helt vanlig – og da spesielt hos idrettsfolk. Og særdeles blant overbetalte fotballspillere.

En fotballkamp i dag er et show i kreative tatoveringer og snodige sveiser. Og i mitt – og kanskje også i ditt hode, så blir spørsmålet – hvem i herrens navn synes det er kledelig? Armer som ser ut som om unger i barnehagen har gått helt bananas med penn og blekk, samt at klippemaskinen til frisøren har gått like ujevnt og hakkende, som en sterk bedugget festdeltaker på vei hjem sent nattetid. Samt at frisøren har fått hyppige kreative spasmereflekser. Resultatet blir disse sterkt synlige, vandrende, menneskelige plakater for umusikalsk oppmerksomhetstrang. Det får meg til å lure på hva det er som utløser denne higen til å bli sett?

Oppmerksomhetstrangen favner også om skjegg. I alle størrelser, tetthet og kledelighet. For noen år tilbake, så var skjegg ofte noe som menn som manglet hår på toppen, var bekledd med. Litt smart fordi skjegget kunne ta bort oppmerksomheten av mankoen på toppen. I dag har skjegget blitt et allemannseie, og de fleste skjeggbærere synes å tro at de kler skjegg. Men jeg mener at jeg så en undersøkelse for noen år siden. Der ble damer spurt om de synes menn kledde skjegg? Svaret var at ca 70 % av de spurte damer mente at skjegg sjeldent var kledelig.

Vel nok var utvalget av menn med skjegg – og varianter av skjeggpryden, færre – og kombinasjonen skjegg og hår på toppen ikke særlig påtrengende ofte å se. Men uansett så gir det en pekepinn på at kanskje menn skulle være litt mer kritisk i troen på at skjegg er kledelig. Og spesielt der skjegget er like glissent og pistret som saldoen på kronekontoen til Tromsø kommune.

Jeg har også vurdert om skjegg er en trigger for å få bort oppmerksomheten på egen ansiktsform? Slik at enkelte ansikter som kanskje ikke har den store tiltrekkingskraft, får en avleder og dempende hjelper av skjegget?

Nå synser jeg kraftig på skjeggets status som tiltrekkingsobjekt – eller mangel på det. Så dere får ha meg unnskyldt hvis jeg havner med skjegget i postkassa, i min noe lite objektive synsing om tatovering, sveiser og skjegg. Det er sikkert mange som synes at mine meninger, overhode ikke har noe med virkelighetens ”true story” å gjøre. Og de har helt sikkert noe rett i det,

Vi kan kanskje bli enige i at noen mannfolk gjør de merkeligste stunt for å oppnå oppmerksomhet. Men hva så med det feminine kjønn? Hva gjør de for å oppnå oppmerksomhet? Tja, noen tatoveringer er det da også her, men så gjør damer/jenter det stikk motsatte. De synes å ha inngått en form for enighet om hår. Mange damer – og spesielt de som opptrer med idrett som fellesnevner, har langt hår. Alle ser så og si dønn like dann ut på hodet. De har langt hår. Hestehaler og fletter hopper og danser når damene utøver sin idrett. Det være seg fotball, handball, langrenn, alpint, friidrett – what ever. Stort sett alle har samme sveis. Langt hår. De søker dermed om å bli mest mulig lik hverandre. Uniformert hårsveis. Merkelig.

Så vi får lure på hvorfor det er blitt slik at menn nå har overtatt damenes arena for frisyrens oppmerksomhet. Store doser av menn konkurrerer med hverandre i å vise frem de spenstigste tatoveringer og merkeligste sveiser. ”Utsmykkinger” som langt overgår det vi tidligere kun så hos bortgjemte innfødte – langt inne i regnskogen, er nå tatt inn i vår bekledning.

En annen faktor som har tatt helt av er navn. Jeg er blitt helt oppslukt av navn som dukker opp på TV-skjermen. Blir en person intervjuet av TV, så har han/hun selvfølgelig en eller annen direktørtittel, men like selvlysende er navnet. En person med respekt for seg selv har i dag sjeldent mindre enn tre-fire navn. Fornavn, mellomnavn og to etternavn, og navnene er ikke Olsen, Hansen, Knutsen, Johansen, Nilsen eller ett eller annet – sen-navn. Nei. Navnene er så kreative at hjernen nekter å huske de, og tunga må svelges for å få riktig uttalelse. Se på navnene når du titter på TV i kveld, så skjønner du hva jeg mener. Det kan dermed synes som om mange bruker navn som en noe forsiktig oppmerksomhetstrigger.

Jeg hadde egentlig tenkt å la min noe i overkant kritiske oppmerksomhet mot politikere få fred i dette Sideblikk, men de ber jaggu om oppmerksomhet. Noen stortingspolitikere er blitt tatt med buksa nede i sin kreativitet i å hente ekstra kronasje ut av det smidige regelverk stortingspolitikere har når reiseregninger skal føres. Og når standard norsk regelverk er fraværende, slik at alle mer eller mindre, kan forfatte sine egne reiseeventyr, ja, så gjør noen det. Slikt er det bare.

Det blir enda enklere å forstå at så blir gjort, når vi hører på kommentaren fra Stortingspresidenten. Slik som jeg forsto henne, så var hun ikke særlig hipp på å gå kraftigere til verks for å få regelverket tilpasset de regler for reiseregninger – som det er for deg og meg. Det virket som hun ikke synes noe om ei ordning der sekretærer skal kontrollere politikere sine reiseaktiviteter. Den aktiviteten står politikere ansvarlig for – overfor sine velgere. De som har stemt dem inn på Tinget. Det er vel et kraftig signal på at miljøet på Stortinget, mener at stortingspolitikere er hevet over de regler det er for oss vanlige borgere – og at de dermed selv skal forfatte regelverk de kanskje litt slentrende lever etter?

Erna Solberg løftet en advarende pekefinger i at det er en økende trend i å mobbe politikere. Det hevder hun er en farlig trend fordi det kan stoppe rekrutteringen til politikeryrket. Der tror jeg den godeste Erna tar kraftig feil. Med millionlønn, frynsegoder i søkk og kav, reiser, full pensjon etter 12 år, ”borteboerstipend” og mangt annet, så vil politikeryrket neppe mangle rekruttering, men kanskje kvaliteten på rekrutteringen blir noe skadeskutt og mangelfull? I så fall har vi virkelig et stort samfunnsproblem. Kvaliteten i et demokrati er helt avhengig av kvaliteten på politikere, og der kan det jaggu se ut som vi slit nok. Allerede.

Eller hurr?