Fra sidelinja:

Kan 10.000 prester ta feil?

I påsken som nettopp er ferdig skjedde det som alltid skjer i kristendommen. Titusener av prester klatret opp på sine prekestoler og fortalte den samme historien om påsken en gang til.
meninger

Den vi har hørt så mange ganger før. Til at vi nesten har lært den utenat. Historien er ikke dårlig heller. Vi tror bare ikke på at det virkelig skjedde på den måten.

La det være sagt med en gang i tilfelle noen tviler. De fleste har sikkert fortjent sine nesten to uker fri nå som våren tar knekken på vinteren.

Spørsmålet er heller hvorfor vi bevilger oss all denne fritiden uten å snakke om hvorfor vi gjør det? For påskeevangeliet snakker vi ikke om lenger. Vi betrakter det altså mer som et eventyr enn som en realitet. Kanskje er det der det også bør være? En fabel.

En undersøkelse forteller oss nemlig at under en tredel av oss nordmenn tror på oppstandelsen. Flertallet fester i stedet sin lit til Isaac Newton om at en ikke bare tar av fra jorden og flyr opp i det tynne løkskallet atmosfæren vår består av, sånn uten videre. Selv om det er påske og vi har langfri fra jobben så er tyngdekraften der og skaper trøbbel for budskapet.

Dessuten vet vi nå også at atmosfæren over oss tobeinte på jorden slett ikke er noe godt sted å plassere guddommen og hans høyre hånd på. Forurenset av CO2 og metan som den er.

Hermann Kristoffersen  Foto: Knut Jenssen


Dessuten inneholder den visst litt for lite ozon i forhold til det den burde. Før samlet den også opp masse sur nedbør som den slengte ned i fiskevannene våre.

Det vi kaller vitenskapen har i mange år gått guddommen i næringen. Nå krever selv folk som regner seg som kristne bevis for det meste, og tror at det Gud og forsynet rådde over før, er noe vi både kan og må fikse selv. Ingen i vår tids protestbevegelse, miljøaktivistene, roper sin fortvilelse mot himmelen lenger. De går løs på politikere og næringsliv i stedet. Som fortjent.


Fra sidelinja:

«Hvorfor skal vi her nord bry oss om et land som ikke bryr seg om oss?»

Hva er det med denne jernbanen i nord? Er det blitt til et politisk dødskyss å programfeste den, enda et stort flertall av folket her nord er opptatt av den, spør Herman Kristoffersen.


Hvorfor har det gått den veien? Hvorfor har kirken mistet taket på oss? Det er nemlig særlig oss protestanter det har gått ut over. Vi som ble befridd fra pavekirka av salige Martin Luther og måtte ta ansvar for vår egen frelse. Staten kan ikke lenger favorisere en religion og så si at den ikke foretrekker den ene fremfor den andre.

Kristenheten sliter med oppslutningen og er derfor langt på vei blitt individuell etter at stat og kirke holder på med adskillelsen sin og troen vår ikke lenger er garantert av statsmakten, men er blitt en privatsak slik den bør være.

Det alle ser er at staten styrker seg i ly av dette. Den er i dag for mange blitt det kirken var før. Den mektige organisatoren som sikrer velferd og brød til folket sitt. Det eneste staten ber om til gjengjeld er full kontroll over innbyggerne sine. Personnummer, bankkontoer og GPS.

I dag kan en snuble og falle stygt innenfor velferdsstaten, men før eller senere havner en likevel i sikkerhetsnettet til Nav om alt går som det skal.

Er vi blitt for velstående til at budskapet når oss fremdeles? Har vi nå klamret oss til statsmakten slik at vi ikke behøver det overjordiske forsynet lengre? Er religionsutøvelse også avhengig av en viss fattigdom og trusler utenfra for å fungere for den enkelte av oss? Eller er det slik at selve budskapet er blitt litt slitent. For gjennomterpet, som en film en har sett altfor mange ganger.

Om kirken ikke også tar fatt i dagens utfordringer i folket, blir den ganske så overflødig og stemmen fra prekestolen veldig svak og utydelig.


Fra Sidelinja:

Øyer i kanalen

Kaoset er nærmest perfekt for millionene på De britiske øyene. Skottene ville bli i den Europeiske unionen på grunn av fisken og at de trodde de kunne høste av oljeforekomstene sine for seg selv. Storbyene (London) ville gjerne være der de også for at de så seg tjent med å være finanssentrum i Unionen. Irene i Nord ville også det, fordi de er nabo med Irland og ikke vil ha en smertefull grense midt inne på øya si.


Sterke politiske stemmer i de politiske partiene vil holde kirken inne i de gamle skriftene og ta fra den å mene noe i dagens samfunn. Var dette et slags vilkår for selvbestemmelsen? Er det virkelig klokt å underordne seg denne beskjeden?

En skal ikke ha for sterke meninger om budskapet eller opprinnelsen til det. En kan vel ikke klandre sønnen til tømmermannen Josef at han ble så inspirert av sine forfedres budskap at han til og med følte at han var sønnen til Gud og levde og døde etter den oppfatningen også på korset.

Det en imidlertid ikke kommer unna, er at denne karen på Golgata med sine få setninger la grunnlaget for både den kristne tro i befolkningen 2000 år senere, samt det vi kaller humanismen også. Noe også de fleste ateister bekjenner seg til.

Når man vet dette, er det ikke så lite pinlig at en ikke følger denne tråden i det daglige og blir litt mer irriterende for makthaverne i de samfunnene de opererer i.

Eller er det slik at kirken fortsatt er altfor avhengig av staten og dens ressurser? Har kirken «malt seg inn i» et litt ubehagelig økonomisk hjørne? Er medlemskontingenten fra staten for hver av oss medlemmer og kommunenes plikt til å bygge gudshusene dens blitt litt for viktig for biskopene som, for øvrig også, henter sin lønn indirekte fra staten?

Er det kort og godt gjevere å være en post på statsbudsjettet enn en levende meningsbærer som tar sønnens ord på alvor og rydder litt i synagogen som det het «i de dager» i byen Jerusalem.

Det ville vært litt av en kirke det?


Fra sidelinja:

«Hvorfor ser en ikke transport i et bysamfunn som et fellesgode som alle er like avhengige av»

Ikke for å strø salt i vonde sår, men det er noen merkelige kortslutninger ved «Tenk Tromsø» som gjør at stadig flere stiller spørsmål ved prosjektet, skriver Herman Kristoffersen.