Nå må de voksne være voksne

iTromsøs reportasjeserie «De glemte barna» har vekket berettiget oppsikt, harme og frustrasjon.
meninger

Barn som på ett eller flere vis havner utenfor systemet er noe som er umulig ikke å la seg bevege av. Likevel skjer det. Det skjer i hovedstaden, det skjer i mindre byer og det skjer i små bygdesamfunn. Tromsø kommune er intet unntak.

I reportasjeserien kom det frem, via intervjuer med en rekke ansatte i Utekontakten, og de barna de er i kontakt med, at det er et betydelig antall unge folk i kommunen som av forskjellige grunner har havnet i systemets irrganger. Gutter og jenter som systemet ikke har snappet tilstrekkelig opp. Som flere ganger i uka må oppsøke en egen møteplass for å få mat, så de kan legge seg mette om kvelden.


Reportasjen:

De glemte barna

Du er 15 år. Mamma ruser seg og lukker øynene for at den nye mannen hennes misbruker barna. Det er aldri middag på bordet, og stedet som kalles hjem har aldri føltes trygt. Hva gjør du da?

 

Dette er ikke barn som er offer for mislykket integrering eller andre storpolitiske og komplekse problemer. Dette er våre egne barn og vår egen ungdom, som altfor få av oss voksne har sett. Som verken psykisk eller somatisk helsevesen har kontroll over. Som ikke skolevesenet har snappet tilstrekkelig opp. Som ikke Barnevernet har steppet opp nok for. Som opplever å havne utenfor. De personlige skildringene er opprivende og hjerteskjærende lesning.

Opprevne hjem med rus, vold og omsorgssvikt, midt i blant oss. Barn som ikke har fast adresse, men som sveiper innom vilkårlige bopeler, der de vekselvis legger seg sultne og redde, uten de faste rammene barn og unge har både krav på og behov for.

Et halvt år etter den første saken i reportasjen, kunne ansatte i Utekontakten fortelle at det ikke hadde blitt nevneverdig bedre. De beretter om en frustrerende hverdag der behovet bare er økende, mens antall stillinger står på stedet hvil. Det rammer først og fremst brukerne, altså barna og ungdommene. De som selv føler seg glemt, med anerkjennende nikk fra flere ansatte i Utekontakten

«De glemte barna er fremdeles glemt. Vi har hatt samtlige politiske partier på besøk etter at artikkelserien om de glemte barna ble publisert, men behovene er stadig like store og boligene mangler fremdeles», sa en ansatt i Utekontakten til iTromsø 5. april i år.

Det kommer fra noen som jobber i førstelinja der ute i felten. De som ser og opplever den fysiske virkeligheten. Ikke via diagrammer og tabeller, men som daglig jobber på gata, mot ungdomsklubbene og som jevnlig snakker direkte med dem dette gjelder.


336 barn har vært hos Utekontakten i 2018: – De glemte barna er fortsatt glemt

Til tross for politikerbesøk og fagre løfter etter iTromsøs artikkelserie, har lite endret seg for byens barn og unge som lever i utenforskap. – Behovene er stadig like store og boligene mangler fremdeles, sier Sofie Bjørnå i Utekontakten.

 

Dette stemmer uansett ikke, ifølge Elin Jørgensen fra posisjonspartiet Rødt. Hun opplever situasjonen helt annerledes – fra talerstolen i kommunestyret. «Det er ingen glemte barn i Tromsø. Alle barn huskes på», tordnet hun. Hun viser til «et spekter av diverse faginstanser» for å underbygge budskapet.

«Det finnes ingen glemte barn, og det blir helt feil å snakke om glemte barn», gjentar hun, og påpeker at tallene som er brukt i iTromsøs dekning ikke er helt korrekte.

Undertegnede har intet grunnlag for å snakke om spesifikke tall her, og tar selvsagt høyde for at hun har rett i at tallene hun påpeker er gale. Så la tall være tall, og la oss heller konsentrere oss om det menneskelige og prinsipielle aspektet. For det er uansett på det rene at noe skurrer kraftig her.

Lyger de ansatte i Utekontakten når de sier at de glemte barna fremdeles er glemt? Lyger de når de sier at behovene er stadig like store? Lyger de når de hevder at de boligene de trenger fortsatt mangler? I all ydmykhet tillater jeg meg å tvile.

Det er også et av hav av forskjell på om man er uenig i deler av et tallmateriale, til å gjenta en totalt avvisende og snørrhoven påstand om at ingen barn, absolutt ingen barn, er glemt i en kommune som teller over 75.000 innbyggere og stadig vokser. Da er jeg iallfall redd hovmod står for fall, med påfølgende smerter i den politiske stoltheten.

For vi vet at det er masse familier og hjem som sliter langt under fattigdomsgrensa. Bare spør folk som jobber for Matsentralen, for gatemagasinet Virkelig, i politiet, i det psykiske helsevernet. Vi vet at rusproblemer blant ungdom helt ned under tenårene er alarmerende. At mange sliter på mange felt. At mange ikke får nok hjelp.

At kommunen skal ha et vanntett system, der alle blir fanget opp og får hjelp, virker således mer merkelig enn det omvendte.

Opposisjonspolitikeren Erlend Svardal Bøe (H) raser, han også. «Vi har foreslått en ekstra stilling til Utekontakten, men har blitt nedstemt. Det synes jeg er trist, for dette handler ikke om politikk», tordner han. Bare så synd, da, at hans eget parti satt bak roret i kommunen i forrige periode, da samme stilling ble nedlagt.

Det er også ganske trist, selv om det er liten grunn til å tro at Bøe ikke bryr seg oppriktig om barna, om de er glemt av det offentlige eller ikke. Det tror jeg, for ordens skyld, også at Elin Jørgensen og alle andre, fra alle andre politiske parti, gjør. Jeg tror ingen av våre politikere er direkte onde og ønsker barn noe annet enn alt godt.


Politikerne kranglet om barn utsatt for omsorgssvikt:

– Det finnes ingen «glemte barn» i Tromsø

Høyre mener sosialistene svikter barn og unge utsatt for omsorgssvikt. Rødt hevder derimot at ingen barn blir glemt. Det synes Høyre er skremmende.

 

Det som likevel er mest forstemmende med hele denne polemikken, når skyld og ansvar kastes frem og tilbake i rommet mellom de forskjellige blokkene og partiene, sitter det fortsatt noen barn der ute som ikke opplever å bli sett, hørt eller tatt vare på. Som legger seg skrubbsultne, som ikke har noe sted å bo, der flere (uten å nevne tall) helt mangler foresatte, som er både traumatiserte av rus, vold og kaos.

Da kan vi ikke gjøre dette til et uverdig, polemisk sirkus inn mot det kommende valget til høsten. Dette handler ikke om en bilvei skal bygges langs østre eller vestre trasé, om et for eller mot bompenger, om vi skal ta oss råd til et kunstprosjekt eller ikke, om vilkår for oppdrettsnæringen eller utelivsbransjen eller andre saker der partiene og de politiske blokkene står steilt og prinsippfast mot hverandre.

Dette handler om våre egne unger og vår egen ungdom, og noen av de aller mest utsatte av dem. Da må vi sette oss ned alle sammen, snakke med innestemme, skyve til side prestisje og trang til å kaste ansvar over på hverandre. Hvis ikke blir resultatet uansett at noen av de svakeste blant oss føler seg nettopp bortglemt.

Les Elin Jørgensens tilsvar til denne kommentaren:


Ingen barn er glemt, Egon!

Elin Jørgensen, leder for Utdanning og oppvekstkomiteen i Tromsø kommune, svarer Egon Holstad.