Én tredjedel av insektbestanden vår er allerede truet med utryddelse, og man vil forsøke å motivere norske bønder med (riktignok beskjedne) tilskudd.

Det kan dreie seg om noe så enkelt som å bevare deler av høstingsarealet som blomstereng, slik det var vanlig på gardsbruk for under en generasjon siden.

At man unnlater å sprøyte mot nettopp insekter i kantsoner må være et minstekrav.

Andre store arealeiere bør etter mitt skjønn pålegges et økende ansvar. Våre veimyndigheters årlige rasering av veikantene har lite med trafikksikkerhet å gjøre. I alle fall bør kantslåtten utsettes til etter blomstringstid.

Og hva med kommunene? Hvorfor bruke begrensede offentlige midler på produksjonen av «grønn asfalt» eller plenørkener? Det er vel mer estetisk med en eng av stedegne blomster foran kommunehuset, som kan tiltrekke seg pollinerende insekter.

Som igjen sprer blomsterfrø til fremtidig mat for ytterligere flere pollinerende insekter. På denne måten bidrar vi også til å fø en lang rekke fuglearter, og dermed kan forebygge fenomener som «Silent Spring».

Det vitner unektelig om en temmelig massiv inkompetanse på biologiske systemer når verdens toneangivende beslutningstakere først i den aller siste tid har begynt å ta til seg at alt i naturen henger sammen, og at ALLE inngrep får en pris.

Når det gjelder de ville bier og humler, leverer de 30 prosent av verdens matavlinger. Deres overlevelse blir derfor også vår.