Fra sidelinja:

Arbeiderpartiet som var arkitekten for å bygge landet en gang, er ikke lenger et parti for oss her nord

Nå som vi er godt i gang med partilandsmøter foran valget til høsten er vi fortsatt like langt med jernbanen vår nordover, skriver spaltist Herman Kristoffersen.

Spaltist Herman Kristoffersen reagerer på at ikke flere går til valg med planer om tog i nord.  Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

meninger

Lokale representanter snakker om slikt når de må nordover til bygda si og må innom byen først. Når de er sørpå er de imidlertid helt stille. Ingen lager bråk på partienes årsmøter og slikt, det koster posisjoner og kan drepe en politisk karriere.

Da er det tilsynelatende viktigere å bli valgt inn i sentrale styrer. Man tilpasser seg lett den nasjonale «forståelsen» av saken. Det er faktisk noen saker en kan snakke om og noen som dreper alt rundt seg.

Den nordlige jernbanen er en sikker vei til siste periode på Stortinget og bør ikke nevnes engang, for da blir det helt sikkert musestille rundt favorittbordet i stortingskantina.

Hva skjedde egentlig med Senterpartiets Trygve Slagsvold Vedum? Han som skulle ta hele landet i bruk. Ingen har hørt ham snakke om å inkludere en av landets største byer i jernbanenettet. Jernbanen til Tromsø fins ikke for Senterpartiet enda 80 prosent av folket i nord sier de støtter det i en meningsmåling.

Er byen blitt for stor nå, slik at den må komme i andre rekke? Skal vi bli her oppe i nord med bare en eneste mulighet til å komme ut i verden som er å krype inn i bussen sørover for å komme fram et par dager senere, fullstendig ødelagt i ryggen?

Arbeiderpartiet som var arkitekten for å bygge landet en gang, er ikke lenger et parti for oss her nord, dessverre. Jernbanen i nord glimrer med sitt fravær i programmene deres.  De driter i den og våre egne stortingsrepresentanter, som vi har stemt på, driter også i den når de er sørpå.

Hvilket de er mesteparten av livet. Målet er nok heller å bli innvalgt i de rette komiteene med den beste posisjonen, som er der hvor pila peker oppover karrieremessig.

Partiet ser ikke en millimeter bedre ut heller etter at Jonas selv benektet at det fins en sentrum/periferi- motsetning her i landet. Om det betyr at vi alle sammen skal være enige med den bevisstløse gjengen i Oslogryta om samferdsel, har han ramla ned fra nordområdepolitikken/fiskehjellen med trynet først.

Miljøpartiet MDG er blitt stille de også. Skal dette være et miljøparti? Et parti som nå tvinger oss til å ta fly eller skvalpe sørover med hurtigruta til Bodø, Trondheim eller Bergen og ta tog derfra. De brukte sannelig ikke lang tid på å få på seg de sørnorske brillene når de kom inn på Stortinget.

Nå gir også de blaffen i alt nord for Bodø. Siste nytt derfra er at vi også skal føle såkalt «flyskam» når vi drister oss inn på et fly. Det har vi bare godt av, sies det fra herr Trædal som benker seg i det bilelektriske bystyret i Oslo.

Bare lille SV har bøyd unna og programfestet skinnene, og de vil sikkert skuffe inn noe stemmer på det ved neste valg. Dette kan nemlig ikke overses lenger. Velgerne i landsdelen må nå samle seg om dette kravet og bruke stemmen sin rett.

Valg er vår siste mulighet til å få dette opp på dagsordenen. Om meningsmålingen enda gjelder, bør våre 80 prosent tenke seg om noen ganger før de stemmer på et NEI-parti i det kommende valget.

Ingen betaler så mye for kommunikasjon alle veier som dette folket vårt her nord. Særlig Finnmark har stygge kostnader her med all den ustabiliteten som følger med bare å ha en eneste vei ut fra landsdelen.

Da snakker en ikke om godstransporten, mineraler og den slags. Vi snakker her om folk som gjerne vil være en del av fedrelandet. Som prøver alt de kan på å være gode nordmenn og kvinner.

Vi skjønner at Erna Solberg gir blaffen i oss. Hun var nettopp i Tromsø og bekreftet det. Frp, KrF, Venstre henger fortsatt i skjørtekanten hennes uansett og snakker bare svada om dette. Vi er altså fortsatt for få til at vi vises på radaren i Oslo der «alt» skjer.

I dag føles det derfor som om vi holder til i to forskjellige land. Et land for dem som har alvorlige saker å bringe til torgs sørpå og som høster milliarder av det, og en liten sløv gjeng nordpå som aldri når opp til talerstolen i Stortinget.

Dette landet har forandret seg mye etter at nazistene prøvde å bygge jernbanen helt øst til Kirkenes under krigen. Tromsø har nå vokst fra 5000 innbyggere til cirka 80.000 uten at noen har oppdaget det ennå. Hva skal til før noe skjer med jernbanen her nord? Må det virkelig en ny krig til?

20 minutter redusert reisetid til Bergen kostet 30 milliarder kroner.

Da er det vel ikke mer enn rimelig at det politiske miljøet i hovedstaden vår smeller til med et nytt bompengevedtak? «Om dere på død og liv vil ha jernbane oppover dit, får dere betale for den selv.»

Hva med en egenfinansiert mur over Saltfjellet?