Det ble ingen traktorkolonner foran Stortinget etter årets jordbruksoppgjør, til tross for at bøndene kun oppnådde vel halvparten av sine krav, tradisjonen tro. Det er fortsatt et betydelig inntektsgap til andre grupper.

Fordelingen reflekterer for øvrig overproduksjonen i kjøttsektoren og favoriserer derfor logisk korn, frukt og grønnsaker. Der den nordlige landsdel knapt har fortrinn.

At Fremskrittspartiets destruktive linje med fortsatt økt støtte til store gardsbruk videreføres også i årets jordbruksoppgjør, er heller ikke til nordnorsk fordel.

Overproduksjonen av kjøtt, som norske bønder taper meget på, kan forhindres ved en gradvis nedtrapping av importert (og subsidiert) kraftfor (cirka halvparten av forbruket) til fordel for lokale grasavlinger som vi har rikelig av her nord, ved siden av store utmarksbeiter. Om få år er det utopisk å satse på import av menneskemat til våre husdyr, enten de befinner seg i fjøs eller i merder.

Men de blåblå markedsliberalistene sørger for at økologiseringen av landbruket går så tregt som mulig.

Man evner knapt å innse at det industrilandbruket man forfekter reduserer et levende globalt jordareal tilsvarende 30 fotballbaner – hvert minutt.

En økologisering av både grasavlinger, korn og grønnsaker vil innebære et jordbruk som er mer motstandsdyktig mot ekstrem tørke og nedbør enn konvensjonelt jordbruk, der mikrolivet etter hvert er sterkt svekket.

Om jordbruket skal kunne bidra med noe som monner i klimakampen må vi først sikre mikrolivet i jorda, der karbonet lagres fra CO2 i atmosfæren – og vi må innse at jordsmonnet kan lagre flere ganger mer karbon enn atmosfæren.

Våre bønder må derfor belønnes for å fase ut bruk av kunstig gjødsel (lettleselig mineralgjødsel) som over tid gjør matjorda så salt at mikrolivet dør ut. Det samme gjelder bruk av syntetiske sprøytemidler, også av hensynet til insektene generelt.

Jeg har for øvrig undret meg over avfallsselskaper som innhenter organisk «avfall» i kommunene, til bruk som brensel, i stedet for å kompostere dette verdifulle materialet til et produkt med matprodusentene som kunder. Er det ikke dette som omtales som en sirkulærøkonomi man bør etterstrebe?

Etter mitt (temmelig pensjonerte) bondevett kan ingen bønder som bruker kunstig gjødsel eller sprøytemidler påberope seg et kortreist produkt – i forhold til den bonden som kjører gjødsla rett fra møkkakjelleren og ut på enga, og som i tillegg har husdyra på utmarksbeite hele sommersesongen, med minimale (norske) kraftforrasjoner, og tilsvarende større grovforrasjoner gjennom innesesongen.

Som et kanskje naivt utgangspunkt vil jeg foreslå for Landbruksavdelingen ved Fylkesmannen i Troms at de flere tusen nedlagte gardsbruk – der mikrolivet i dag vil være gjenetablert – kan danne basis for en økologisering i vårt fylke. Kontrollorganet (Debio) vil neppe pålegge disse brukene noe krav om karens, som ellers er vanlig over en periode på et par år.

Disse nye matprodusentene må få dispensasjoner til å etablere seg med mindre besetninger av opprinnelige husdyrraser som er bedre egnet til å utnytte de naturgitte ressurser enn dagens «overproduksjonsdyr».

Så kanskje burde det neste bondeopprøret handle om å få produsere bærekraftig mat, en miljømessig sunnere ressursutnyttelse, med bedre husdyretikk – og samtidig bygge matjordas enorme evne til å lagre karbon?