Det er en ærlig sak – pensjon er komplisert! Men uenigheten mellom Lundteigen og regjeringen skyldes ikke at regjeringen ikke har forstått folketrygdens uttaksregler.

Partene i offentlig sektor sa i 2009 nei til at offentlig tjenestepensjon skulle ha såkalt nøytrale uttaksregler, slik at pensjonen blir høyere desto senere den tas ut. For arbeidstakerorganisasjonene var det viktigere å beholde en god tidligpensjonsordning og garantien på 66 prosent av sluttlønn, enn å belønne dem som jobber lenge. Lundteigen har nok rett i at de aller helst ville foretrukket «ja takk, begge deler».

Resultatet ble at AFP-ordningen ble videreført som en tidligpensjonsordning, og årskullene født til og med 1958 fikk en individuell garanti om et samlet pensjonsnivå på 66 prosent av sluttlønn. Systemet som ble videreført i offentlig sektor gir klart høyere samlede pensjonsutbetalinger til dem som slutter tidlig enn til dem som står lenge jobb. Dette var ingen glipp eller en utilsiktet effekt, det var ønsket av partene.

Garantien på 66 prosent gjelder ved samtidig uttak av folketrygden og tjenestepensjonen. At garantien gjelder ved samtidig uttak er ikke, slik Lundteigen antyder, noe statsråden eller regjeringen prøver å skjule. Regjeringen Stoltenberg II argumenterte overbevisende for at denne såkalte bruttogarantien skal gjelde ved samtidig uttak da regelverket ble foreslått og vedtatt i 2010.

Et tilnærmet enstemmig storting, mot kun en stemme (dette var ikke Lundteigen), sluttet seg til de samme prinsippene i 2018 da nye samordningsregler ble behandlet.

Det er ikke Høyre, eller de andre regjeringspartiene, som har kjempet for å bevare dette systemet. Tvert imot. Vi har jobbet for å legge om systemet. Og nå har vi endelig lyktes. Både partene og Stortinget har nå sluttet seg til at offentlig tjenestepensjon, for årskullene født fra og med 1963, skal utformes etter samme mønster som folketrygden.

Dette betyr lavere årlig pensjon for dem som slutter tidlig, og høyere årlig pensjon for dem som jobber lenge. Åtte av ti arbeidstakere i offentlig sektor har sagt ja til denne løsningen.

Noen vil tape på det nye systemet, og noen vil komme bedre ut. Det er derfor det har tatt lang tid å få partenes tilslutning til å legge om systemet. Reformer er vanskelige når de innebærer kostnader for noen og ikke kun gevinster for alle. Men vi kan ikke både gi dem som slutter tidlig like høy pensjon som før pensjonsreformen, og samtidig gi enda høyere pensjon til dem som jobber lenge.

Det har vi ikke råd til. Det er dette Lundteigen vil. Han vil gi én generasjon av offentlig ansatte et pensjonssystem hvor ingen får lavere pensjon, selv om de slutter når de er 62 år, mens de som jobber lenge skal få muligheten til høyere pensjon.

Regjeringen mener det blir feil å gi én generasjon av offentlig ansatte et pensjonssystem med kun fordelene som ligger i pensjonsreformen, uten å bære noen av ulempene. Etterkrigskullene er langt på vei skjermet fra levealdersjusteringen som yngre årskull må bære.

Det er ikke etterkrigskullene Lundteigen burde være bekymret for, det er barnebarna deres. Det er dem som virkelig må bære kostnadene av et bærekraftig pensjonssystem.