Det er store forskjeller i skolen i Norge, og særlig i Nord-Norge er resultatene svake. I nord er det mindre mestring på de høyeste nivåene innen lesing og regning, og færre elever fullfører hele utdanningsløpet. Beskjeden fra Høyre-kontorene på Stortinget er at det er lokalpolitikerne som svikter.

Stortingsrepresentant Mathilde Tybring-Gjedde har gått fremst i målbæringa av budskapet. Og mens virkelighetsbeskrivelsen av tilstanden i skolen er rimelig presis, er beskrivelsen og forståelsen av de bakenforliggende årsakene altfor lettvint. Stortinget har en reell mulighet til å gjøre noe med norsk skolepolitikk. Lokalpolitikerne har en begrenset mulighet.

Tybring-Gjedde viser til de store forskjellene mellom de elevene med de best og dårligst geografisk og sosioøkonomisk forutsetninger for å lykkes på skolen og skriver følgende i et leserinnlegg i Aftenposten denne uka:

«Dette burde vært nok til at foreldre og elever går i demonstrasjonstog i enkelte kommuner».

Budskapet er sakset fra Aftenposten-kommentator Helene Skjeggestad som i 2017 skrev om skoleresultatene i nord: «Hadde dette vært tall for Oslo, ville det vært fullt av demonstranter på plenen foran Stortinget.»

Mens Tromsø har høvelig gode skoleresultater viser tall fra SSB tydelig at fylkeskommunene og kommunene i Nordland, Troms og spesielt Finnmark sliter som skoleeiere.

Dyster ironi har i tillegg ført til at regionreformen, tvunget igjennom av Tybring-Gjeddes regjering, fører til at de videregående skolene i Troms heretter skal ledes administrativt fra Vadsø i Finnmark – fylket med de dårligste skoleresultatene i landet.

Tybring-Gjedde peker ikke på løsninger, men svinger ivrig pisken over lokalpolitikerne. Hun slår skråsikkert fast at fellesnevneren for kommunene som lykkes er at de prioriterer lesing og tidlig innsats. Men utdanningsnivået blant befolkninga i Nord-Norge er lavere enn resten av landet. Samtidig har primærnæringene stått sterkt, og yrker som ikke har krevd utdanning har vært verdsatt høyere. Dette er strukturer man ikke kan overlate til lokalpolitikere å løse innenfor stramme kommunebudsjett.

Samtidig er ikke nordnorske politikere uten ansvar. Istedenfor å erkjenne utfordringene til skolen i nord, smykker politikerne seg med formuleringer om at «vi har mest fremgang i landet». Dét er ikke noen imponerende prestasjon. Det er det minste man burde kunne forvente når man ligger dårligst an.

Av elevene som begynte på videregående opplæring i 2013 har 72 prosent av kullet i Troms fullført skoleløpet. I Nordland er tallet 70 prosent, mens i Finnmark er det 64 prosent for samme periode. På nasjonalt plan er snittet 75,3 prosent.

Måling i skolen er kontroversielt. Hva er det som måles, og hvordan kan man lese resultatene uten å forstå de bakenforliggende årsakene til resultatene. Man kan spørre seg hva som er poenget, når ingen politikere vil ta på seg ansvaret når man ikke er fornøyd med hva målingene viser.

De siste ukene har Nordlys omtalt den kritiske tilstanden ved Manndalen barne- og ungdomsskole (Bak mur). Utdanningsdirektoratet gjorde undersøkelser ved skolen, og deres funn var nedslående.

«Vi har ikke funnet at elevene generelt er engasjert i egen læring. I samtaler med elevene erfarer vi at de er lite reflekterte omkring egen læring. De gir uttrykk for at alle må gå på skole og arbeide med oppgaver, men de gir ingen eksempler på situasjoner der de selv er direkte engasjert i verken innhold eller metoder som blir brukt», står det, i tillegg at elevene beskriver liten grad av mestringsfølelse.

Mestring og engasjement er avgjørende for å skape og opprettholde interesse på skolen. Her er det ikke elevene som svikter. Det er storsamfunnet.

Tilstandsbeskrivelsen for Kåfjord er ikke unik i Nord-Norge eller Distrikts-Norge for øvrig. Det er mange lokalsamfunn med små skoler, og tilsvarende små og sårbare fagmiljø. Da holder det ikke å sitte fra komfortabel avstand i Oslo og be små kommuner med et par tusen innbyggere om å skjerpe seg. Høyre har statsministeren og kunnskapsministeren. Hvor er kunnskapsløftet for Distrikts-Norge?

Det trengs ingen master i pedagogikk for å skjønne at nærhet til pensum gjør det enklere å lære bort. Pensum i skoleverket er skrevet med ståsted i Oslo. Være seg historie, norsk eller samfunnsfag, så får elevene en solid innføring i historie og kultur ved det sentrale Østlandet. Nordnorsk ungdom lærer om skog og nasjonalromantikk fra det indre Østlandet, men må oppsøke kunnskap om kystkultur på egen hånd.

I historiefaget er motstandskampen i Oslo og tyskernes inntog på Karl Johan rikelig omtalt. Samtidig måtte det en 70-årsmarkering til før nedbrenninga og tvangsevakueringa av Finnmark og Nord-Troms ble en del av en del av den offentlige bevisstheten. Det samme kan sies om slaget om Narvik, og det har nødvendigvis også preget lærebøkene.

Lærere kan – og skal – gjøre lokale tilpasninger. Men de har allerede svært hektiske hverdager, og derfor reelt sett begrensede muligheter til å avvike fra lærebøkene som legger klare føringer.

Forfattere og historikere som Asbjørn Jaklin har dokumentert krigen i Nord-Norge, og gjort mye mer for å formidle historiefortelling fra nord for oppvoksende generasjoner, enn hva pensum i norsk skoleverk kan skilte med.

«Store forskjeller over tid må tas på alvor» skriver Mathilde Tybring-Gjedde i sitt innlegg i Aftenposten.

Når skolepartiet Høyre går så hardt ut på banen i sin kritikk av lokalpolitikere og mener at skoleresultatene er sjølforskyldt elendighet, bør de også stille opp med redskapene til å gjøre noe med det. Hvis ikke er det ikke lokalpolitikerne som må skjerpe seg. Det er Høyre.