Vi må gjøre enda mer for at alle elever opplever mestring og læring uansett hvor de bor. Men jeg må nesten rive meg i håret av frustrasjon når Martin Lægland 18.06 skriver at «lokalpolitikerne har en begrenset mulighet» til å gjøre noe med forskjellene i skolen. Det er et farlig signal å sende. Og det er direkte feil.

Forrige uke besøkte jeg Sandnes skole i Sør-Varanger. De siste årene har nesten alle lærere deltatt på videreutdanning, og i år har de snudd seg rundt og tatt i bruk en ny spennende matematikkundervisning for de yngste barna. Lærerne og rektor har sammen skapt en kultur for å samarbeide med hverandre, for å observere og diskutere hverandres undervisning, og ha høye ambisjoner på vegne av alle barna. Det er kanskje ikke så rart at skolen også tiltrekker seg flere kvalifiserte og høyt utdannede lærere. Barna lærer mer og trives godt.

Hedmark har lenge vært et fylke med relativt lavt utdanningsnivå og svake resultater på mange områder innen skole. Også der har primærnæringen stått sterk, og tall fra NAV var lenge bekymringsfull lesing. Barna var i altfor stor grad prisgitt foreldrenes bakgrunn. I 2013 tok flere kommuner felles grep, i samarbeid med høgskolen. De har satset på etter- og videreutdanning av lærere, prioritert lesing, skriving og regning tidlig og et godt samarbeid med foreldre. De har gitt lærerne mulighet til å samarbeide i faglig fellesskap på skolen, og skapt læringsfellesskap på tvers av skoler og kommuner. Nå begynner pilene å peke rett vei! Hedmark har gått fra verst til best i å fullføre videregående skole.

Nylig kunne Flekkefjord videregående skole i Agder fortelle at de har utredet og oppdaget at 19 elever har dysleksi. Disse 19 elevene har med andre ord gått 10 år på skolen uten å få særskilt oppfølging. Mange har en ryggsekk fylt av dårlige opplevelser og manglende mestringsfølelse. Dersom de samme elevene hadde bodd i enkelte andre kommuner eller gått på andre skoler hadde de mest sannsynlig blitt identifisert tidligere og fått en bedre oppfølging. Noen kommuner har for eksempel jobbet systematisk og sertifisert alle sine skoler som Dysleksivennlig skoler, reformert spesialundervisningen og tilbudt mange lærere kompetanseheving.

Mitt poeng er enkelt. Selvfølgelig kan gode og sultne skoleledere og skoleeiere utvikle skolen, lære av dem som lykkes, bygge et lag rundt eleven og strekke seg lenger for hver enkel elev. Også i Nord-Norge.

Hvordan kan man ellers forklare så store forskjeller mellom kommuner og skoler som ligger side om side og har mange av de samme forutsetningene? Hvordan kan man ellers forklare at det også finnes kommuner og skoler i Finnmark, Troms og Nordland som har veldig gode resultater over tid?

La meg understreke: Å ansvarliggjøre skoleeiere og lokalpolitikere er ikke det samme som å frata regjeringen for ansvar!

Lægland etterspør regjeringens kunnskapsløft. Det skal han få.

Det viktigste løftet er lærerløftet. Tre ganger så mange lærere får videreutdanning, det utdannes flere lærespesialister, det har blitt ansatt over 3000 flere lærere i norsk skole de siste årene og vi har en egen satsing for å utdanne og rekruttere flere kvalifiserte lærere til de nordligste fylkene. Vi har innført en plikt for skolene til å gi intensiv oppfølging til elever som henger etter i lesing, skriving og regning i 1–4. klasse, mot både SVs og Arbeiderpartiets stemmer. Og vi har etablert egne talentsatsinger for elever i realfag på Nordnorsk vitensenter.

I 2018 innførte regjeringen også en egen oppfølgingsordning der flere titalls kommuner ble identifisert for å ha for svake skoleresultater over tid og trenge særskilt oppfølging. Noen av kommunene får hjelp av et nasjonalt tilbud kalt Veilederkorpset. Andre kommuner har satt i gang tiltak i samarbeid med fylkesmannen. Mange av disse kommunene ligger i Nord-Norge.

15 år etter Kunnskapsløftet ser vi at norske elever lærer mer. I fjor var den største økningen i andelen som fullfører videregående skole i Finnmark og Troms. Norge er et av få vestlige land som har hatt en tydelig fremgang i skoleresultater over flere år. Det er bra, men det er ingen tvil om at vi alle må gjøre enda mer for å løfte alle elever og sikre at skolene har verktøyene de trenger. Vi må gi flere lærere videreutdanning i flere fag, reformere spesialundervisningen og prioritere tidlig innsats.

Jeg er enig med Lægland i at kartleggingsprøver betyr null komma niks dersom de ikke følges opp, lokalt og nasjonalt. De betyr heller ingenting dersom man ikke bruker tid til å analysere hva som er hovedproblemet og hva som må bli bedre.

Men kommunene må tro at det kan bli bedre – dersom man jobber hardt og på lag!

Det er fortsatt for mange politikere som bagatelliserer svake skoleresultater, eller bruker elevenes bakgrunn som en unnskyldning for hvorfor man ikke klarer å løfte skolene over tid. Det er uholdbart. Det er ingen grunn til at man ikke kan lære av skolene og kommunene som lykkes. Det er ingen grunn til at man skal være flinkere til å utjevne sosiale forskjeller i en kommune, og ikke i nabokommunen.

Både rektorer, lærere og elever trenger en aktiv skoleeier som strekker seg langt for å utvikle skolen videre! Forskjellsskolen må også bekjempes lokalt.