I avisa iTromsø lørdag den 22.06. 2019 gjør direktøren for Nordnorsk Kunstmuseum, Jeremie McGowan, rede for sitt syn på det jeg vil kalle fikling med veletablerte og formaliserte kunstverk i det offentlige rom.
Når jeg i min kommentar til montasjen av en trekasse på Amundsen-statuen brukte begrepet «opptrinn», var det for å betegne en iscenesatt handling som oppleves som avvik i en etablert og forutsigbar situasjon. I dette tilfellet vil jeg rett og slett kalle det for utidig støy i kommunikasjonen mellom statuen og det den representerer i relasjon til allmennheten.
Kunstneren har tolket sitt mandat og laget et produkt som oppdragsgiverne har akseptert og fått behørig montert på et egnet sted i byen. Med ansiktet mot sjøen og dampskipskaia har dette Tromsø-ikonet tronet på sin sokkel og ønsket reisende velkommen til Tromsø, og så langt jeg har erfart, har «denne jobben» blitt skjøttet på en så god måte at den helt uforstyrret bør få fortsette som før!
«Ubehaget fra "Han Roald som Betzy" eller ubehaget av dagens usynliggjøring av kvinner. Hva vil vi ha?»
Opptrinn skaper gjerne oppstandelser, og denne saken er i så måte intet unntak, men det paradoksale synes å være at trekassa ikke har svart til hensikten … altså, fokus på kvalifiserte kvinner som burde få sin berettigede plass i form av statuer eller byster rundt omkring i byen. Med bakgrunn i dette kan man vel si at metodevalget ikke har vært helt vellykket, og det er jo fristende å tilføye at det å tråkke på andre er en dårlig pedagogisk tilnærming for å fremme en sak …
Som jeg var inne på i mitt lille innlegg i avisa torsdag i forrige uke, så mener jeg at kunstneriske uttrykk i form av statuer og byster, romaner og lyriske tekster, bildekunst etc. er åndsverk som man i dypeste respekt ikke fikler med. De bør få stå uforstyrret som signaturer for sin tid og dermed også tydelige spor i et historisk forløp. De representerer elementer fra en identitetsskapende samfunnsutvikling, og følgelig må man ikke tukle ved deres kunstneriske uttrykksform.
«Vi lanserer herved en open call til å hacke utstillingene våre»
Slik jeg tolker direktøren ved Nordnorsk Kunstmuseum i vedkommende sin kommentar til mitt innlegg, så representerer direktøren et ytterst liberalt syn på kunsten … enn si et anarkistisk syn i de tilfeller der kunstneriske uttrykksformer er beskyttet av åndsverkloven.
Det kan jo med bakgrunn i dette synes som om Amundsen-statuen ikke har en slik beskyttelse? Uansett formaliserte muligheter og begrensninger, rent etisk burde denne statuen få stå der ukrenkelig og i så rakrygget positur som den alltid har stått!
Når den samme direktøren avslutningsvis i sitt innlegg inviterer til å hacke museets utstillinger. Altså, lage «opptrinn» på kunstneriske verk, blir det hele mildt sagt både komisk og tragisk … en si anarkistisk.
Hva ville kunstmuseets direktør si om noen rigget til et «opptrinn» på et av maleriene i hans utstilling?
Med legitimitet i denne invitasjonen fra direktøren – en kunstfaglig autoritet – kan altså jeg og en hvilken som helst annen person gå inn på for eksempel Nasjonalgalleriet og «fremme sjøvett» ved å «ikle personene i båten redningsvester» slik at «Brudeferden i Hardanger» ikke ender med drukning ved et eventuelt forlis … Nei, vi kan selvsagt ikke fikle med et nasjonalromantisk verk ved å legge inn elementer med anstrøk av realisme og vår tids rasjonalitet.
Så vær så snill; ikke tillat hacking på utstilte kunstverk, men vis både kunstnerne og publikum respekt ved å la bildene være slik de er levert til offentligheten av kunstnerne!
La bildene eventuelt også fungere som samtalegrunnlag eller debattinnlegg som kan inspirere besøkende til å lage sine alternative motiv i form av akvareller, tegninger eller malerier … altså, bidrag som utdyper og utfordrer det originale verket ved å aktualisere det i relasjon til gjeldende normer og den til enhver tid rådende tidsånd. Interessant pedagogisk vri, ikke sant?