Programmet til Tromsø Arbeiderparti for neste valgperiode vedtok i nov 2018 at «…. all vekst innenfor oppdrett av fisk skal skje i lukka anlegg på sjø og land».

Det siste kommunestyrevedtaket i mars i år, som fikk bredt flertall – inkl. fra Tromsø Ap, står det en utviklet formulering slik; «…. det skal benyttes best tilgjengelig miljøteknologi».

Teknologi for lukka anlegg finnes dessverre ikke kommersielt «som hyllevare» enda. Blant annet derfor er mars-vedtaket i kommunestyret blitt slik. Men dette vedtaket fortsetter å peke i den miljøvennlige, grønne retning. Derfor var det mulig for Tromsø Ap og slutte seg til formuleringen. Og så er det slik at vedtak som er bredt tverrpolitisk forankret i kommunestyret, har i seg en større varighet – også ved skiftende flertall over valgperiodene.

Tverrpolitiske vedtak har også det i seg, at det signaliserer politikk som er forutsigelig for næringslivet. Politikk i praksis utøvd i kommunestyrer, fylkesting og storting, handler noen ganger om kompromisser innenfor det muliges kunst.

Andre ganger handler saken om ideologi (for eksempel privatisering), og da er det derimot «no pardon», da stemmes det uten kompromiss, kun etter partiets grunnsyn. Det var «skolelærdommen».

Det skal ikke herske tvil om at den dagen teknologi for lukka anlegg er kommersielt tilgjengelig, da er det den teknologien som faktisk er under begrepet «best tilgjengelig miljøteknologi». Da vil Tromsø kommunestyres vedtak være identisk med Aps partiprogram for perioden 2019–2023. Sånn må dette kommunestyrevedtaket tolkes – også av oppdrettsnæringen.

Mens vi venter på en bedre teknologisk fremtid for oppdrett, vil det til offentlig (også kommunal) vurdering og vedtak, fortsatt komme nye forespørsler om utvidelser av eksisterende anlegg, samt helt nye etableringer. Da vil det for offentlig part som Tromsø kommunestyre, naturlig gjelde et føre var prinsipp. Forsiktighet, er et stikkord.

De viktigste høringsparter i slik sammenheng, ligger i lokale, tradisjonelle fiskeriinteresser, og i lokalsamfunnets hensyn. Uten slik forankring vil oppdrett fortsette en ferd med nedbyggende goodwill.

Oppdrettsnæringen og forskningsmiljø og industri som arbeider med utvikling av teknologi innen oppdrett, vet nå utmerket godt hvilken vei vi ønsker utviklingen. Lukka anlegg blir garantert også nasjonal politikk, den som tror noe annet ser mer bakover enn fremover. Tromsø har med sine vedtak i kommunestyret og Aps klare partiprogram, blitt bidragsyter for å bane veien til en utvikling i slik bærekraftig retning.

Kommunestyret i Tromsø satt en periode med en spisset nasjonal oppmerksomhet i vinter, der dagsorden for å peke ut den miljøteknologiske retning for oppdrettsnæringen var satt.

Med næringens beste fremtid pekende mot nord, og med den store kompetansen landsdelen har, med det arktiske knutepunkt i Tromsø, er Tromsø Arbeiderpartis naturlige og logiske krav mot nasjonale myndigheter at Fiskeridirektoratet snarest omorganiserer slik at forvaltning av villfisk og oppdrett flyttes til Tromsø. Det er naturlig konsekvens av det som skjer for tiden både innen villfisk og oppdrett, at Tromsø setter oss i førersetet, slik vi har vist vei den siste tiden.

Fremtiden for denne næringen – hvis den fortsatt skal være sjøbasert, ligger i de nordlige farvann hvor kaldere klima har bedre naturgitte fortrinn i forhold til sykdom på fisk og algeproblematikk. Selv om vi fikk en påminnelse nylig med omfattende laksedød …. som viste tydelig hvordan giftig algevekst også kan blomstre i nord. Slik sett vil landbaserte anlegg i fremtiden være eneste sikre metode mot sykdom som er sjøbasert.

Oppdrettsnæringen har spesielt de senere år, hatt eventyrlig vekst i omsetning og fortjeneste. For eierne. Gevinsten for lokalsamfunn har ikke vært overvettes stor i sammenligning. Vi som parti skal sette trykk på utvikling og forskning for bærekraft av en annen dimensjon enn hittil. Kommunens inntekter fra oppdrettskonsesjonene må fastsettes etter næringens arealbruk og produksjonsvolum.

Inntekter som må gå til offentlig infrastruktur og stimulering av miljørettet næringsutvikling. Inntekter fra oppdrettskonsesjoner må (fortsatt) avsettes i kommunale og regionale næringsfond, som sammen med direkte avgifter fra både næringen og statlige fond, slik være en aktiv pådriver til utvikling innen miljøteknologi.

Offentlig tilrettelagt infrastruktur favner i stor grad transportveier av slaktet og salgsklart volum. Elendige veier i distriktene må få en opprusting som står i forhold til næringens behov og trafikksikkerhet for samfunnet for øvrig.

Og ikke minst pga. slitasje fra den kolossale bruk av tunge trailere. Dette må skje i kommune-fylkes samarbeid. Alt dette må vi som har politikken som verktøy (lokalt, regionalt og sentralt), se i en sammenheng. Etter behov sammen med forskning og næringen selv.

Alle parter må ha felles mål og finne fremtidsveien i en bred forankring. Bare slik kan oppdrettsnæringen oppnå sitt stempel som miljøbærekraftig næring. Skal oppdrett ikke bare overleve i fremtiden, men også være varig lønnsom, må det inn et «grønt skifte» som fritar næringen fra forurensingsanklagen den nå har hengende over seg.

Den som ikke ser det perspektivet, agerer som strutsen. Aktører kan velge å fosse fram som før med samme teknologi som bare begrenset ivaretar helhetlige miljøhensyn, og håve inn kortsiktig enorm fortjeneste.

Men det vil da være på en tidsinnstilt skala – som er begynt nedtellingen. Det vil komme et punkt der alle som snudde seg først i en strengere miljøretning, drar forbi og tar markedsandelene med sitt miljøteknologiske forsprang. Og det finnes faktisk allerede i dag kommersiell prøvedrift & forskning på landbaserte anlegg ved Brønnøysund, samt på vestlandet – hvor fjordforurensingen ennå ligger langt foran oss i nord (heldigvis).

Her i Tromsø er det planer om et landbasert anlegg for oppvekst av yngel fram til ung laks, i en ny teknologi vhja vanngjennomstrømming i store rør på land. Denne utviklingsretningen må intensiveres, det er i absolutt alles interesser å sette fart på slike prosesser.