Svaret finnes neppe på et kontor i Oslo har vi lært, så her gjelder det å komme seg nordover. Første etappe går til fots ned til Oslo S. Forbi meg suser en dresskledd Høyre-statsråd på grønn el-sparkesykkel. Noen ganger overgår virkeligheten selv Vedums fantasi. Jeg rakk akkurat ikke flytoget, men det gikk bra. Det var bare ni minutter å vente på neste.

Det er langt dette landet, og det meste er virkelig nord. Evenes er ikke stedet hvis du er plaget av flyskam. Den hyggelige drosjesjåføren forteller om teknikeren som nylig var i Harstad for å reparere fryserom. Han ble oppringt fra hovedkontoret i Oslo om han ikke kunne stikke innom Kirkenes når han først var i området. Fra Harstad til Kirkenes er det 100 mil. Hvis man kjører den raskeste veien gjennom Sverige og Finland. Det er omtrent like langt til Oslo. Markedet for el-sparkesykler er moderat. Men det er gode tider for tøff opposisjonspolitikk.

Nordlys, iFinnmark og NRKs siste måling viser at Senterpartiet er største parti i både Troms og Finnmark. Det er mer mot normalt enn mange skulle tro. Sp har aldri hatt særlig draget på Nord-Norge, og slettes ikke på Finnmark. Arbeiderpartiet har styrt vårt nordligste fylke sammenhengende siden andre verdenskrig. Nå ligger de 20 prosent under siste lokalvalg. Den famøse regionreformen med tvangssammenslåing av Troms og Finnmark har mye av æren, om man kan bruke et slikt ord. Selv om Ap har vært utenfor regjeringskontorene de siste seks årene, straffes de likevel. Kanskje regnes de for mye som en del av makta?

Sannsynligvis har vi mer i vente i det som har vært et spesielt politisk år med voldsomme velgervandringer. På Helgeland er folk rasende etter vedtaket om nedleggelse av studiestedene Sandnessjøen og Nesna. Etter at distriktshøyskolene ble til Nord universitet, har det bare gått nord og ned. På Andøya så vi at nesten samtlige partier ble utradert etter flytting av flybasen. Ved stortingsvalget fikk Sp 72 prosent av stemmene der ute.

Det går så det suser i Norge, sa Erna Solberg da hun serverte jordbær til journalistene på sin årlige sommerpressekonferanse. Det går så det suser i Nord-Norge også, skal man tro det man ser og hører. Både Bodø, Tromsø og Alta er byer i god vekst. Selv midt på svarteste vinteren kryr Tromsø av turister. Verdiskapinga i regionen er høy og det er i praksis ikke arbeidsledighet. Kapitalister finnes det også. Under festspillene i Nord-Norge inviterte en kunstner på riking-safari i Harstads egen «Holmenkollås». Det er ikke akkurat noe rustbelte. Hva er problemet da? Parallelle virkeligheter? Gamle myter? Den klassiske «vi i nord er offer»-tankegangen? Eller kanskje været? Juni er ikke en sommermåned, sukket servitøren på kafeen jeg rømte inn i for å få le for regnbygene. I fjor snødde det femte juni. Sammenlignet med Oslo føles det som tidlig vår i Harstad, og politisk kan kanskje dette kalles den nordnorske våren? Et folkelig opprør er det iallefall.

Det er umulig å forstå Nord-Norge uten å skjønne den ressursbaserte økonomien. Det er i all hovedsak naturressursene de tjener penger på. Fisk. Olje. Gass. Vindkraft. Oppdrett. Gruvedrift. Rein. Natur. Hvis det finnes en fellesnevner for alt dette, så er det at de er under press. Oljenæringa skal avvikles. Oppdrett er under vedvarende kritikk. Gruvedrift har lenge vært fy fy og vindkraft har nettopp blitt fy. Reindrifta har ikke vært bærekraftig og turismen er ikke klimavennlig. Fiskeripolitikken har gjennomgått en revolusjon uten at storsamfunnet har brydd seg nevneverdig om det. Det er friksjon og spenninger og kryssende interesser overalt.

Om Nord-Norge er full av naturressurser, så mangler de unge mennesker, og især unge kvinner. Mens dagens «jentan på fileten» kommer fra Finland, Russland og Polen, studerer regionens egne kvinner kunsthistorie lenger sør i landet. Med noen unntak mangler Nord-Norge et stort nok miljø med kompetansearbeidsplasser. Kanskje derfor reagerer man så sterkt når offentlig virksomhet forsvinner, om det er skattekontor i Balsfjord, fylkesadministrasjon i Vadsø, fødetilbud i Sandnessjøen, lensmannskontoret i Kvæfjord eller lærerutdanning på Nesna. Selv om det finnes faglige argumenter i bøtter og spann, smerter hvert eneste tap.

Avstand er og blir et stikkord her nord. Og den kan ikke bare måles i kilometer. Veien til makta har alltid virket lang. Internett har ikke endret nevneverdig på det. Det er mye lengre fra Oslo til Nord-Norge, enn omvendt. Nesten alle avisene har lagt ned lokalkontoret og det er ikke dagligdags å møte statsråder på gata. Med eller uten sparkesykkel.