Debatt:

Begrep som breddelag, lik spilletid og lagånd er borte

  Foto: Håkon Steinmo

meninger

Nok en fotball turnering i Nord-Sverige er over. Hele Tromsøs foreldreskare med barn mellom 11 og 17 år har vært i Piteå, kan det virke som. Fortellingen gjentar seg. De samme to eller tre barna som står lutrygget på sidelinja og skammer seg. De viste seg nemlig å ikke være gode nok for ambisiøse og konkurransestyrte trenere og ledere som endelig ser sitt snitt til å skinne ved å vinne.

Det blir noen lik i grøfta og det må vi vel tåle. Men for å si det med kyst fisker Vegard Bangsunds saftige regle, (litt omskrevet og tilpasset); «Nu får det for satan i hælvete være nok. Stjele selv-verdet fra barna våre og tilby oss masse dugnadstimer, dyr kontingent og ingen spilletid tilbake. Kjøss mæ medt i ræva, vi skal ha verdighet og fair play telbake, arme hæst(ball) kuka!»

Når jeg etter endt kamp står og holder en hikstende unge med bortimot null minutters spilletid i det som en snau time tidligere var en ivrig og kampklar kropp, blir jeg forbanna. Dette som han hadde gledet seg til. Som skulle være lystbetont og et spennende steg uti de stores verden blir i stedet fylt med skam og skuffelse. For han. For oss. Også vi har kjørt 10 timer, tatt ut dyrebar ferietid, sover i skolegård, stilt opp på utallige dugnader, brakt og hentet, vært entusiastisk heiagjeng på sidelinja i kamp etter kamp.

Men når klubben, fotballtrenerne og dets team lukter gressmatta og hever pisken er det bare de aller beste ponniene som får utøve innøvde triks. De andre to, tre stakkarene lunter med bøyd nakke langs skamme-linja, varmer litt fånyttes opp i håp om å bli tatt med. Kanskje ved neste bytte… Begrep som breddelag, lik spilletid og lagånd er borte. Ballen ligger igjen på bakken, punktert.

Det har vært sagt så mange ganger, men det virker ikke som de rette ører hører, så vi får ta det igjen og igjen: Er det dette vi vil? Handler ikke nettopp breddefotball og breddeidrett for øvrig om å ha med flest mulig lengst mulig? Skal det ikke være en plass hvor alle blir gitt lik rett til å lære og utvikle seg? Er ikke målet å skape robuste, trygge mennesker? Eller vil vi som på så mange andre felt snevre inn og skape vinnere og tapere? Min 12-åring er ikke bare med fordi han synes det er artig med fotball. Men fordi han elsker å være del av et lag, et lag som trener, vokser og blir til i fellesskap med flokken. Og fordi det er stor bredde i hva slags folk han møter der; de høylytte, de stille, de tenksomme, de pratsomme. Et mangold av individer som han brynes på og lærer av.

Og disse ungene våre, mener jeg er opptatt av rettferdighet og et ønske om at alle skal ha det bra. De heier når noen av også de bare "nest beste" får det til, og de trøster hverandre når det trengs. Det er de voksne som skaper skiller. Det er lett å dra slutninger om at noen av disse guttungene i trener-drakt på et tidspunkt fikk drømmer knust. Liverpool-drakten ble hengende på veggen der den alltid hang, men med kraft i leggen kan de likevel sparke egen ball videre til neste generasjon.

Høy treningsmoral og innsats er viktig. Det er viktig at ungen min lærer at det å jobbe for noe er viktig. Det å tåle tap og motgang er viktig. Men når dette utøves på en slik måte at ett par stykker blir stående igjen som personlige tapere, blir det feil. Skam klistrer seg til kroppen og kan ta et helt liv og bli kvitt, om det i det hele tatt er mulig. Og har jeg lyst å ta den sjansen med barnet mitt? Har jeg lyst at han skal være del av en slik kultur, flere timer i uka, i helgene, deler av ferien? Være en del av det som etter mitt syn begynner å ligne et primitivt og lite reflekterende miljø?

Det er vanskelig å ytre kritikk. For det er slik at vi foreldre også er takknemlig for all den frivillige innsatsen disse trenerne og støttespillerne tar på seg. Men desto viktigere er det å si ifra, påpeke noen tendenser som gjør seg gjeldende i veldig mange lag av samfunnet, og som jeg mener et flertall av oss ikke ønsker.

Lagene disse barna spiller under har et stort ansvar. De må heve fanen høyt og sette gode og tydelige retningslinjer som ivaretar alle. Dessverre skjer heller ikke alltid dette. Gjennom høy kontingent og mange dugnadstimer er breddefotballen med på å sponse toppfotballen. Hva skjer om vi trekker oss? Hvordan får disse klubbene da sjappa si til å gå rundt? Vi er alle en del av spillet. Vi har alle rett til å være med å bestemme reglene.

Slik jeg ser det har jeg i jobben som forelder to valg: Pense barnet mitt over på fritidsaktiviteter hvor verdier og begrep som likeverd, fellesskap og lagånd ikke bare teoretiseres men også praktiseres. Eller go all inn: hyre inn en pensjonert fotballspiller (de er jo ferdige som 35-åringer så det burde være mange nok å ta av) og la barnet jobbe knallhardt fremover.

Det får så være at vi kanskje må ta opp forbrukslån og at skolearbeid, venner og andre sosiale aktiviteter må vike. Dette blir nok uansett en bedre deal enn eventuelle senere kostnader i jobben med å forsøke og gjenopprette skadene påført av å ha blitt stemplet som taper i breddelags idrett allerede som 12 åring. Og vi skal da ikke fostre tapere her i huset.

Man må velge sine kamper. Om det er kampen mot kvotebaroner og bevaring av kystfisket som for Vardøværingen Vegard Bangsund, eller (og hvem skulle ha trodd det) som i mitt tilfelle, oppreisning for breddeidretten. Til syvende og sist handler dette om hvilke verdier vi som samfunn ønsker oss. Er det de vi her i trygge Skandinavia så lenge har jobbet og vært foregangsland for, nemlig å heve fanen for likeverd og muligheter for alle?

Eller skal vi som mange andre la oss lede videre i et stadig mer strømlinjeformet samfunn, hvor individuell gevinst og prestisje rager høyere enn fellesskap og lagånd? Og er det mulig å ivareta både individuelle styrker og hele laget? I barne- og breddefotball burde det la seg gjøre. Ja, jeg velger å tro det. Enn så lenge.