I etterkant av NRK Brennpunkts dokumentar om griseindustrien er reaksjonene fra næring og politikere forutsigbare: De er sjokkert. De er overrasket. De har aldri sett noe slikt før.

Som veterinærutdannet er jeg overrasket over overraskelsen. Å dra eller holde fast grisen i ørene eller bruke tau som strammer rundt trynet er brutalt og gjør vondt – men norske veterinærer har fått lære at det er slik man får kontroll på grisen når man for eksempel skal sette en sprøyte. Selvsagt bruker da også griseprodusentene disse metodene til å få motvillige, redde griser til å føye seg etter menneskers vilje. Det er ikke akseptabel behandling av grisene. Men det burde ikke være noen overraskelse – aller minst for næringen.

Den brutale behandlingen av svake og døende grisunger vekker naturlig nok avsky. Men hva sier Animalia om avliving av speddyr? «Bruk en jernstang, et treskaft eller en liten øksehammer (…) Alternativt kan man holde spedgris i bakbeina og slå bakhodet hardt mot en stein eller mur.» Så skal de stikkes i halsen med kniv etterpå – og det er lovbrudd å ikke gjøre det. Men denging av hundevalper eller kattunger i veggen er ulovlig – denging av grisunger er lovlig «bedøvelse».

For mange er det sjokkerende nok å se de svake, tynne og døende grisungene før de slås i hjel. Men det burde ikke være så sjokkerende for næringen og næringspolitikerne. De vet at 15 prosent av alle grisunger dør før avvenning. De dør av sult fordi kullene er for store og grisemødrene ikke har nok melk. Men store grisekull er ingen tilfeldighet – det vil man så klart ha for å få mest mulig kjøtt og penger.

Vi må heller ikke glemme at grisungene vokser så fort at de får jernmangel hvis de ikke gis jern i sprøyte. Grisungene kan også ligges i hjel av moren. Det blir av og til omtalt som moren ikke har «gode morsegenskaper», og nærmest et bevis for hvor «følelsesløse» dyrene er. Men hvor stor mulighet har en grisemor fanget i et unaturlig kjøttberg av en kropp til å være mor for sine unger? Tror noen at villsvinene ligger i hjel ungene sine?

Både vekten og plassen hindrer grisemoren i industrien fra naturlig bevegelse – hennes valgmuligheter er å stå og ligge. Hun og ungene har bare noen knappe kvadratmeter betong å leve på – i beste fall bestrødd med litt flis.

En konsekvens av tunge kropper innesperret på hard betong er oppsvulmede betennelser i beina og stygge liggesår på skuldrene – til slutt kan det ende med at dyrene bare ligger der og ikke klarer å røre seg. Det er ulovlig å ikke avlive dem da. Men det er ikke ulovlig å sette dem i en situasjon som fører til disse skadene. Og ingen med kjennskap til industrien bør være overrasket – en høy forekomst av såkalte «bogsår» har vært vanlig lenge.

Så var det kastrering uten bedøvelse. Det er per i dag ulovlig. Men næringen – og dessverre en rekke veterinærer – var sterkt imot at bedøvelse skulle bli påbudt. Og langtidsvirkende smertestillende var heller ikke noe man syntes var nødvendig. Er det da så sjokkerende at disse holdningene henger igjen?

Næringen syntes tydeligvis det fungerte helt utmerket å skjære testiklene av smågrisene uten bedøvelse, og ristet på hodet av nye regler – grisen skrek først og fremst fordi man løftet den opp, ikke fordi man skar i den, het det seg. Gammel vane er vond å vende, så overraskelsen burde ikke være altfor stor over at noen fortsatt synes det er «greit nok» med litt smågris-smerte.

Men holdningene kan vi vel alle sjokkeres over? Egentlig ikke. Det er usedvanlig naivt å tro at det er plass for de ømme øyeblikk når hundrevis av dyr skal vokse fortest mulig på kortest mulig tid. Selvsagt blir dyrene tingliggjort. Selvsagt står man ikke og overøser den lille tynne grisungen som aldri kommer til å bidra til bunnlinja, med omsorg – man slår den i veggen.

Selvsagt gjør det noe med en. Man må gjøre det man tror man må gjøre. Og holdningene blir deretter. En dansk studie på årsaken til dyretragedier setter fingeren på hvor vanskelig det kan være å balansere mellom lovlig og ulovlig lidelse for dyreholderne – «for bonden er dyrs lidelse del av dagliglivet», oppsummerer studien. Man blir vant til lidelse, grensene for hva som oppfattes å være «innenfor» strekkes, og veien blir kortere til også å akseptere lovbrudd. Heller ikke dette bør overraske noen.

Vi som har vært innom både fjøs og slakterier kan vel være ærlige i offentligheten? For vi har tross alt sett både den ene og den andre hendelsen fra NRK Brennpunkt-filmen før. Det er ikke sjokkerende nytt for næringen. Og burde heller ikke være det for næringspolitikere.

Vi har regler for dyrehold som legger til rette for lidelse. Og vi har masseproduksjon av kjøtt hvor dyrene bare er små deler i en stor industri. For oss som innrømmer at vi ikke er overrasket, er valget om å snu ryggen til denne industrien lett.