Folket strømmer til de mest populære reisemålene. Til steder som puster ut gammel kultur. Klassiske byer fylt av uerstattelige kunstverk, hvor det har bodd folk i tusener av år, oversvømmes nå av opplevelseshungrige turister.

De fyller hotellene og det som måtte finnes av leiligheter i markedet. Aller verst er det i Venezia i Italia. Der bor det 55.000 mennesker på årsbasis, men stedet er så utrolig attraktivt at 30 millioner turister stikker innom den sentrale Markusplassen årlig. Dette har nå fått lokalbefolkningen til å si at nå får det være nok. Aksjonene mot dette har allerede begynt.

Fastboende reagerer også flere steder. I Roma tagger vi reisende klassiske Colosseum med initialene våre. Hengelåsene festes der det er mulig for å sverge troskap i kjæresteforhold. De eldgamle gjenlevende installasjonene utsettes nå for nåtidens holdningsløse søppel.

I Barcelona som lenge har vært et yndet reisemål, klager lokalbefolkningen over turiststrømmen som sørger for at prisnivået på alle varer formelig eksploderer. Husleiene går opp og sørger for at vareprisen også gjør det. Samme situasjon har man levd med i Paris i årtier.

Hva dette skyldes har kanskje med velstandsutviklingen å gjøre. En rimelig flybillett skader selvsagt ingen heller. Noen uker i den eldgamle kulturen er kostbar, men ikke uoverstigelig lenger. Kina og land øst på kloden opplever en velstandsutvikling over vår fatteevne. Om bare 10 prosent av Kinas 1,5 milliarder innbyggere ser seg råd til en europaferie, snakker vi om 150 millioner kinesere årlig. Så kommer like mange fra resten av Østen.

Nord-Europa trosser enda skrekkvarmen og reiser fortsatt til Middelhavet om sommeren. Alt dette skaper tilstander som skremmer vannet av dem som bor i disse byene som utsettes for denne invasjonen. De fastboende som kan det, reiser nå vekk om sommeren og finner andre steder hvor det er mulig å finne temperaturer lenger nede på skalaen.

Den lille trebyen Tromsø har bare omtrent én million tilreisende årlig. Vi skal selvsagt være glade for at noen vil komme hit hvor skodda siger jamt og trutt inn fra havet.

Den kalde og klare arktiske luften svaler de varme kroppene og fryder menneskene som kommer hit. De bryr seg ikke om den iskalde nordavinden. De elsker den.

Snør det midt på sommeren er det ekstra hyggelig for mange som bærer det med seg som et minne for livet. Om vinteren er det nordlyset som lokker tusener til byen vår og Storgata fylles av mennesker som venter på magien som lever over skyene.

I fremtiden vil dette ikke avta. Det vil snarere øke på slik at det blir vanskelig for de tilreisende å finne husvære. Hoteller bygges nå overalt hvor det kan finnes en plass til dem, og de fylles raskt opp. Suvenirbutikker i sentrale byområder får noen av oss til å tenke på Levi i Finland etter en tur til byen en lørdag i januar.

Cruisetrafikken er i samme modus. Den øker på, og asken fra tungoljen som freser ut fra skorsteinene deres siger ut over byen og legger seg på klesvasken i nabolagene slik som den gamle sildoljelukta gjorde det på femtitallet. Hvordan møter vi alt dette?

Hva gjør vi for å skape løsninger slik at alle fortsatt kan ønskes velkommen hit?

Oppgaven vår må være å legge alt til rette for gode opplevelser for så vel innbyggerne som de som allerede bor her og de tilreisende. Dette koster penger. Toaletter og parkeringsplasser utafor byen må utbygges og sentrale bystrøk må oppgraderes til å tåle innsiget av folk.

I dag skriver kommunen ut eiendomsskatt for oss fastboende. Den er ment å dekke merkostnader ved det vi påfører sentrale strøk. Dette må nå gjelde turister også. De bruker også byen og må følgelig betale for tjenesten. Det vil derfor ikke være en overreaksjon å innføre en lokal avgift eller skatt på overnatting i Tromsø.

Fem prosent vil i fremtiden gi omtrent 100 millioner kroner i kassa. Om vi også får til å inkludere avgiften til private løsninger på overnatting, vil det kunne bli enda mer. Hoteller og overnattingssteder vil ikke like dette. De vil selvsagt ha dette selv i prisen på overnatting, men det kan vi ikke gå med på, fordi kommunen har utgifter på tilretteleggingen av nødvendig infrastruktur for å ta imot så mange mennesker.

Det blir også stadig enklere å komme seg hit nord. Flyruter etableres til sentrale storflyplasser rundt om i Europa. Det gjør det noe mindre kronglete å komme seg hit nord til den rene og friske luften her. Vi er glade for det, fordi det gjør at vi også kan benytte dem.

Den økende cruisetrafikken trenger en klarere styring. Ingen bør kunne ligge i havn her med motorene i gang. Landstrøm til skipene bør være obligatorisk, og om få år bør en ikke kunne komme inn til Tromsø med tungolje som drivstoff.

Vi må kreve bedre løsninger her. En liten avgift for landstigende cruisepassasjerer bør også kunne forsterke den kommunale inntektssiden.

Turistfiske må nå få sterkere begrensninger. Det er litt for enkelt slik det er nå. Opplevelsen av å kunne fiske sin egen mat får være tilstrekkelig for de tusener som fyller anleggene ute i distriktet. Vi snakker her om globale fiskebestander som opprettholder liv i landsdelen vår.

Skreien som kommer sørover i havet like utenfor byen er en ressurs i verdensklasse, og må for all del ikke havne i fryseren til bobilene. Den gjør seg best fersk i dagligvarehandelen hjemme der en bor.