Jeg var ikke mye til fotballspiller. Mer enn én tromsdaling har fortalt meg om ublide møter mellom deres leggbein og min høyrefot i «Krysset» der vi spilte fotball gjennom hele vinteren. «Eneste måten å unngå å bli sparket ned var å ha begge beina i lufta hele tiden», er det blitt meg fortalt.

Mulig det, men jeg lurte dem. Sparket jeg høyt nok kunne jeg ta begge bein. Slik er det jeg oppfatter innlegget fra Jørgen Bunk Olsen i Høyres studenter i iTromsø 06.08.19 – «Legg kortene på bordet, Gunnar». Et forsøk på å både sparke ned fellesskapets løsninger og forretningsmannen og ordførerkandidat for Tromsø Ap, Gunnar Wilhelmsen.

I 2013 inngikk byrådet i Tromsø ledet av Høyres Øyvind Hilmarsen en ren forretningstransaksjon med Wilhelmsen om å leie rom på den nedlagte marinebasen Olavsvern. Otium i Tromsdalen skulle saneres for å gi plass til nye Otium og beboerne der hadde behov for et midlertidig husvære.

Jeg var en av flere som ikke syntes noe om den løsninga og mente at daværende helsebyråd Kristoffer Kanestrøm fra Frp, burde hatt en bedre løsning klar før saneringen av gamle Otium. Det er uansett i historie i dag. Og sant å si tror jeg i ettertid at Øyvind Hilmarsen og Kristoffer Kanestrøm ikke kunne gjort noe annerledes med den mangelen på institusjonsplasser som var i 2013.

At leieforholdet på Olavsvern i dag blir vendt mot Gunnar Wilhelmsen med skarpe ord om «pensjonistene som ble isolert og glemt av Tromsø kommune på Olavsvern», er å sparke Gunnar Wilhelmsens ene fot, forretningsmannen. Det leder samtidig fram til det neste sparket, det ideologiske sparket, hentydningen om at Gunnar Wilhelmsen er en velferdsprofitør som beriker seg på helse- og sosialbudsjettet fordi han inngikk en husleieavtale med byrådet utgått fra Tromsø Høyre, Frp og Venstre.

Gunnar Wilhelmsen, Arbeiderpartiets ordførerkandidat i Tromsø.

Kommunen vil alltid ha

behov for periodiske tjenester som å bytte vinduer på Rådhuset og kjøp av forbruksvarer som papir til kopimaskinen. Kommunen vil også ha behov for kontinuerlige tjenester som helse- og omsorgstjenester, barnehager og skoler.

De borgerlige har i år laget en ny ordkombinasjon, «velferdsmiks». I dette sekkebegrepet har de lagt både periodiske tjenester og kontinuerlige lovpålagte oppgaver. Siden det er samme sak, mener de, må vi la private aktører overta deler av kommunens lovpålagte oppgaver innen helse- og omsorg og utføre dem for profitt. Men er de en og samme sak?

Kommunen trenger ikke en cellulosefabrikk for å ha kopipapir. Det overlates til det private næringsliv som har kommunen som en av sine kunder. Kontinuerlige tjenester som helse- og omsorgstjenester, barnehager og skoler vil kommunen alltid ha bruk for. Her har kommunen alltid et lovpålagt ansvar for at det finnes og hvordan det drives. Dette ansvaret kan ikke delegeres til det private næringslivet.

Gunnar Wilhelmsen er ikke er en velferdsprofitør fordi han har levert en periodisk tjeneste regulert av husleieloven, til Tromsø kommune. Hadde han levert omsorgstjenester regulert av kommunehelsetjenesteloven hadde situasjonen vært en annen og betegnelsen velferdsprofitør kunne vært debattert. Men å sette likhetstegn mellom privat næringsliv som leverer periodiske tjenester og forbruksvarer og velferdsprofitering, har like lite med virkeligheten å gjøre som min nedsparking av ungene i gata hadde å gjøre med fotball.