Martin Eggen og Oddvar Heggøy (E & H) i Norsk Ornitologisk Forening (NOF) antar i sitt innlegg i nordnorskdebatt 5. august at undertegnede og Geir Molnes i faktisk.no er nyttige idioter som ikke forstår å lese forskningsrapporter utenfor våre egne fagfelt. Det er en farlig taktikk å anlegge i en faglig debatt.

Når det gjelder fugl drept av vindturbiner viste jeg til en oppdatert synteserapport fra 2017 utgitt av det svenske Naturvårdsverket, med tittel ”Vindkraftens påverkan på fågler och fladdermöss”, og er forfattet av fire forskere ved Biologiske Institutionen ved Lunds Universitet.

Rapporten er et ledd i kunnskapsprogrammet ”Vindval”, som i perioden 2005–2014 leverte et trettitalls forskningsrapporter og fire synteserapporter. Den nevnte rapporten er en oppdatering av en tidligere synteserapport fra 2011 og er dermed underbygget med statistikk over mange år.

Norge har en kort historie med vindkraft og bare 600 turbiner i dag. Det er dermed for kort tid og for få vindkraftanlegg som grunnlag for en pålitelig statistikk. Sverige har lang erfaring med vindkraft og i dag 3600 vindturbiner.

Sveriges naturgeografi og klima er langt nærmere norsk virkelighet enn den spanske, så det virker påfallende at Eggen og Heggøy (E & H) velger å trekke fram anslag utført av en spansk fuglevernforening, og uten å gi en sporbar referanse. Samtidig unngår E & H å nevne den svenske rapporten, noe som er enda mer påfallende.

Den svenske rapporten anslår drepte fugl til å være i gjennomsnitt 6–7 fugler per turbin per år. For flaggermus er tallene i samme størrelsesorden, men mye mer usikre. Anslaget fra den spanske fuglevernforeningen tilsvarer mer enn 300 fugler per turbin. Hvorfor E & H velger å feste lit til dette anslaget gir de ikke noe svar på.

Det som er mer interessant med den svenske rapporten er at den gir forslag til tiltak for å redusere dødelighet og skadelig unnvikelsesadferd. Dette innebærer blant annet å unngå å bygge kraftverk i særskilt fuglerike områder, spesielt slike som brukes under hekking, overvintring, eller rasteplasser under trekk, og etablering av beskyttelsessoner rundt særlige områder der ingen kraftverk kan bygges.

Rapporten konkluderer imidlertid ikke med at det er nødvendig å stanse utbyggingen av vindkraft i Sverige for å sikre levedyktige bestander av de mest sårbare artene av fugl og flaggermus.

Når Norsk Ornitologisk Forening (NOF) kommer til en annen konklusjon, så kan det se ut som det er begrunnet i et føre-var prinsipp, og ikke i faktisk kunnskap om at levedyktige bestander av vindkraftverk og fugler ikke kan leve side om side.

Problemet med et føre – var prinsipp er at det nesten alltid blir anvendt bare på nye typer naturinngrep, mens de gamle velkjente inngrepene går under radaren fordi vi mennesker har vent oss til dem og tror vi ikke kan leve uten dem.

Vi blir vettskremt over at norske vindmøller dreper 4000 fugler hvert år, mens vi ikke greier å ta inn over oss at huskatter dreper 7 millioner. Huskatter er bare et eksempel. Noe så prosaisk som bygningsvinduer dreper også enormt mange flere fugler enn vindturbiner.

I mitt leserinnlegg var poenget at man må ta utgangspunkt i alt som truer naturmangfoldet, og prioritere samfunnets tiltak deretter. Anti-vindkraftbevegelsen, og det inkluderer naturvernorganisasjoner, NOF, og mange såkalte miljøpartier, tar ikke et slikt utgangspunkt, men plasserer vindkraften på tiltalebenken fordi den er en synlig og lett identifiserbar syndebukk.

Og den blir dømt, fordi vi ikke kjenner alle konsekvensene, mens verden ufortrødent fortsetter sin ferd mot klimakatastrofen.