Flott at noen vil ta vare på kulturbyggene våre. Godt at Alfheim skal fortsette å være svømmebasseng. Det gamle museet, rådstua osv. skal få være kommunes eiendom, skal en tro Gunnar W. Vi elsker at kommunen tar vare på kulturskattene sine. Det er ikke slik at kultur ikke spiller noen rolle her i byen.

Noen politikere sier at de vil trekke kommunen ut av kunst og kultur. Det offentlige er i stedet vår felles eiendom og det må aldri bli slik at bare private og den upålitelige staten skal drifte kulturinstitusjonene våre. Alle skal være med på å forme den oppvoksende slekt. Gi dem opplevelser og skape den identiteten som trengs for å føre videre det som forgjengerne deres har skapt på godt og vondt.

Baksiden av denne medaljen er prisen. Det koster. Alt koster, og en finner ikke penger på gaten til å gjøre noe som helst. Både Gunnar W. og H.P. Kvaal må, om de blir valgt, ned i den økonomiske kjelleren for å finne de ressursene som skal til for å gjøre noe som helst med byen vår.

Mange her i byen har i lengre tid sett på hvilke mulig- og umuligheter vi har. Det politiske Tromsø svarer ikke på utfordringene i dag. Ingen sitter på det forløsende svaret om hvordan økonomien kan bære alt en forventer av tjenester. Noe svada fins selvsagt. Det er tross alt politikk det handler om så nært et valg.

Kommunen har i dag omtrent 7000 ansatte helt eller delvis. Det er fryktelig mye i en by av vår størrelse. Den private andelen av økonomien må hvile på små bedrifter, handel og byggevirksomhet. Om noen har ambisjoner om å gjøre noe med dette store tallet ansatte, vil det være kjærkomment. Helse- og omsorg og skolen som er de to største virksomhetene våre, trenger fortsatt mange gode hender og hjerter for å skape fremgang og trivsel.

Men er det ikke i meste laget når vi tenker oss om? Omtrent alle penger kommunen vår greier å skrape sammen går nå til lønninger. Milliarder på milliarder havner i dette sluket.

Da er det ikke så rart at man desperat tar bort kaffe, aviser og andre småtterier fra utgiftene. Alt av ledige penger går nemlig i stedet til lønninger og feriepenger.

Det forrige byrådet etablerte som eksempel et nytt direktørnivå i kommunen for å bøte på den kompetansen de politisk valgte byrådene ikke hadde. De måtte ha stedfortreder og en stab. Trenger vi virkelig dette nivået når vi ikke engang har byråd lenger? Skal ikke lederne for de enkelte tjenesteenhetene ha den nødvendige kompetansen uten at det skal sitte noen hos rådmannen for å se dem i kortene?

Vi hadde bare to nivåer for en del år siden. Rådmannen og de med dennes fullmakt hadde direkte relasjon med dem som var ute i felten og ledet folkene der. Nå har man altså gått tilbake på dette og økt antall ansatte med et nytt nivå slik at vi nå i stedet for to nivåer, har tre. Direktørene sitter enda der. Hvorfor?

Om en ønsker å få kontroll på de kommunale pengene må antallet på lønningslisten ned. Hvor langt og hvor mye er det en sjefsjobb å finne ut av. Da må den nyvalgte politiske ledelsen ta tak i dette og sette seg ned med dem som har interesser her. Det er en vanskelig prosess. Fagforeninger og arbeidsmiljøutvalg må være med.

De ansattes organisasjoner er viktige og må lyttes til, men det er ikke de som bestemmer i kommunen. De gir ofte gode råd, men det er de som velges i kommunevalg som styrer i kommunen. De må gjøre valgene. Fagbevegelsen stiller ikke til valg og må derfor finne sin plass i systemet på vegne av de ansatte.

For å få noe ut av disse samtalene må døra stenges, og en kan ikke komme ut av rommet før den hvite røyken siver fra pipa slik det gjøres ved valg av pave i Vatikanet. Dette er ordførerens jobb. Han eller hun kan ikke sette dette bort til andre og toe sine hender.

Antall ansatte må altså reduseres. Hvor langt en skal gå er den egentlige saken her. To til fem prosent må til om det skal skape handlingsrom til nødvendige investeringer. Organisasjoner av denne størrelsen må med jevne mellomrom se seg selv i kortene og sette i verk tiltak for slanking. Ellers surner hele arbeidsmiljøet.

En kan snakke seg god og varm om dette. Gå i demonstrasjonstog og skrike ukvemsord til hverandre. Det er tillatt. Det fins imidlertid bare en farbar vei ut av dette uføret. Det er størrelsen på den organisasjonen vi innbyggere setter så høyt at vi legger en stemmeseddel ned i urna i valg for å ha den. Kommunen er kanskje det beste vi har. Ta vare på en noe slankere utgave av den.