Det er ingenting spesielt med behovene. Det er helt vanlige behov vi alle har. Men funksjonshemmede og kronisk syke kan trenge tilrettelegging for å få dekket disse behovene, en tilrettelegging de har krav på både ifølge norsk lovverk og FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD), som Norge har undertegnet.

Norge har høy selvtillit som menneskerettighetsnasjon. Vi liker å fremstille oss som en nasjon som setter menneskerettighetene høyt, og vi ser helst at norske myndigheter tar opp eventuelle brudd på menneskerettighetene i møte med andre lands myndigheter.

Men har vi orden i eget hus? Er jobben gjort når rettighetene er lovfestet? Svaret er nei. FFOs Rettighetssenter har mange eksempler på saker der kommuner ikke oppfyller de tjenestene de er lovpålagt å yte, selv etter pålegg fra Fylkesmannen. Kommunen kan velge å se bort fra pålegg fra Fylkesmannen uten å risikere noe.

Da står brukeren igjen som taper, mens norske myndigheter fortsetter å sole seg i glansen av et utfyllende lovverk som skal sikre funksjonshemmede likestilling og rettigheter på linje med andre.

I vår ble likevel norske myndigheter noe «solbrente». I forbindelse med den første FN-høringen om Norges oppfyllelse av CRPD, fikk Norge krass kritikk blant annet for geografiske forskjeller i tjenestetilbudet. I følge helse- og omsorgstjenesteloven skal tjenestenes omfang og innhold være i samsvar med krav fastsatt i lov eller forskrift.

Problemet er at lover og forskrifter tolkes ulikt, og at vurderinger av hvem som har rett på de ulike tjenestene, og i hvilket omfang, avhenger av økonomi og praksis i de ulike kommunene. To eksempler er tildeling av brukerstyrt personlig assistanse (BPA) og spesialundervisning.

Eksempelvis fikk elever med vedtak om spesialundervisning i Vang kommune i Oppland i snitt 380 timer spesialundervisning i 2017, mens elever med tilsvarende vedtak i Aurskog Høland i Akershus fikk 67,4 timer i snitt. Personer med vedtak om BPA med adresse i Vågan i Nordland fikk i snitt 83,6 timer i uken med assistent i 2017.

Bodde de i Engerdal i Sør-Fron fikk de kun 12,1 time i uken med BPA, ifølge Bufdirs kommunemonitor. Det skal ikke være slik at adressen din er avgjørende for om du får den hjelpen du trenger og har lovmessig rett på, men det er dessverre et faktum.

Kommunene er pålagt å involvere funksjonshemmede i alle saker som angår dem. Brukermedvirkningen skjer gjennom kommunale råd for funksjonshemmede, som skal involveres før behandling av en aktuell sak.

En spørreundersøkelse FFO har gjort blant de kommunale rådene for funksjonshemmede, viser at svært få kommuner har rutiner som sikrer at det skjer. Hvorvidt rådene involveres er i stor grad personavhengig, og rådene må aktivt etterspørre saker for å kunne utøve sitt arbeid.

På spørsmål om hvor ofte rådene blir bedt om å gi innspill i saker som angår mennesker med nedsatt funksjonsevne, svarer 22,4 prosent «aldri» eller «sjelden». 11,5 prosent av rådene sier videre at kommunen «sjelden eller aldri» tar hensyn til innspillene de gir.

Undersøkelsen viser at rådene i stor grad blir rådspurt om plan- og byggesaker. Men likestilling av funksjonshemmede handler om mer enn tilgjengelighet og universell utforming! Saker som angår arbeid, skole, bolig, kultur og fritid kommer sjelden til behandling i rådene.

Funksjonshemmede er omfattet av diskriminerings- og likestillingslovgivningen. Det er forbudt å diskriminere noen på grunn av funksjonsnedsettelse. Likevel vet vi at det skjer. FFO jobber for likestilling av funksjonshemmede og kronisk syke i skole, arbeid, bolig, fritids- og helsetilbud.

Vi er gjerne med på diskusjonen om hvordan det skal skje, men da må vi inviteres inn! Rådene må brukes, og politikere, skoleeiere, arbeidsgivere og andre må ta ansvar for at funksjonshemmede får sine rettigheter oppfylt – uansett hvor i landet de bor!