Skreller man vekk alt annet, alle slagord og all støy, er Arbeiderpartiet i sin kjerne først og fremst et parti som har tradisjon for å drive med trygg, økonomisk styring uten eksperimenter, og med omsorg for alle i samfunnet.

Det har vært partiets vinneroppskrift i over 70 år, og er gjenkjennelig for velgerne. Aps økonomipolitikk er aldri et valgkamputspill, men selve fundamentet som all deres øvrige politikk er bygd på.

At Tromsø Arbeiderparti da har valgt å holde sin økonomiske politikk hemmelig for velgerne fram til tolvte time, er derfor helt uforståelig.

Først når det nå er under tre uker igjen til valgdagen, presenterer Aps ordførerkandidat Gunnar Wilhelmsen sin plan for økonomien.

Bortsett fra å bygge og investere i enda større grad, er det aller meste i Aps etterlengtede økonomiske plan allerede vedtatt politikk i Tromsø kommunestyre, og ikke noe nytt. Eller for å bruke Wilhelmsens egne ord:

«Det er vedtatt politikk, men de som har sittet ved makta har ikke klart å gjennomføre det. Det som er nytt er at jeg har gjennomføringskraft til å få det til. Jeg vil bruke erfaringen fra det jeg har drevet med de siste 20–30 årene til å få det til».

Kjernen i Wilhelmsens økonomiske plan er hans egen evne til gjennomføring. Gjennomføringskraft, som han kaller det. Gunnar Wilhelmsen mener tilsynelatende at det eneste som mangler på rådhuset for å få økonomien på hektene er Gunnar Wilhelmsen. Det er knapt nok til å tro.

«10 år med blindvei». Det er Wilhelmsens situasjonsbeskrivelse av økonomistyringa i kommunen. Han har knapt et eneste lovord til sittende Ap-ordfører Kristin Røymo, som han åpenbart mener har kjørt kommunen dypere inn i den økonomiske blindveien.

Wilhelmsen virker blottet for forståelse av at han faktisk representerer et parti som styrer kommunen, og det er helt nytteløst å forsøke å løsrive seg fra eget parti. Han opptrer som en opposisjonspolitiker uten å være klar over at han faktisk må gjennomføre flertallsviljen til et kommunestyre hvor han vil være helt uten makt til å skjære gjennom om han skulle bli ordfører. Det er kommunestyret som bestemmer over ordføreren. Ikke omvendt.

En rødgrønn storkoalisjon etter valget med et svekket Arbeiderparti gir ikke mulighet til å være privatpraktiserende ordfører. Hvis Wilhelmsen skal ende opp som ordfører vil han måtte lede et samarbeid med SV, Rødt og trolig MDG og Senterpartiet. Da hjelper det lite med enorm tro på egne evner til å gjennomføre.

Wilhelmsen bør lytte til sittende varaordfører Jarle Aarbakke (Ap). Etter han gjorde det klart at han ikke tok gjenvalg ga han også noen råd til sine etterfølgere, uavhengig av parti: Endringsledelse er svært krevende og tar tid. Wilhelmsen har aldri ledet en organisasjon på størrelse med Tromsø kommune. Å gå så hardt ut mot dagens politiske ledelse som han gjør, er nærmest en mistillitserklæring mot sin egen Kristin Røymo og samarbeidspartiene i Rødt og SV.

Wilhelmsen strekker til og med ut ei hånd til Jan Blomseths «Nei til bompenger»-parti. «Jeg og Jan Blomseth skal få orden på økonomien», sier han, og åpner for å snakke med alle for å få økonomien på rett kjøl. Det er en absurd setning å høre fra en Ap-ordførerkandidat, som neppe faller i god jord hos Aps samarbeidspartier. En ting har Wilhelmsen og Blomseth til felles – i begge deres partier virker det som om frontfiguren er viktigere enn en helhetlig politikk.

Et av de konkrete forslagene i Wilhelmsens økonomiplan er at han vil «utvikle» Valhall-tomta ved å omregulere det til boligområde, bygge boliger og selge dem til høystbydende for å tjene flere hundre millioner kroner. Det er besnærende at Wilhelmsen på NRKs debatt mandag snakket om «storkapitalen» som en vederstyggelighet, men i hans visjon for Tromsø skal kommunen bli en knallhard kapitalist som tjener penger på utvikling og privatisering av kommunal eiendom.

Ap kan ikke kødde med sin økonomiske politikk om de skal vinne valg. Hvis Wilhelmsen virkelig mener at Tromsø har vært styrt ned en blindvei de fire årene Ap, SV og Rødt har styrt byen, så er det ingen grunn for velgerne til å stemme på venstresiden. For kommunen får mer av det samme, om partiene blir gjenvalgt.

Under torsdagens presentasjonen av Wilhelmsens visjon for kommunen var det veldig mye «meg» og lite «vi». Men Wilhelmsen er ikke alene om å tro at han er Tromsøs redningsmann. Til og med Aps sjefstrateg Jarle Heitmann mente at Tromsø kommune er fortapt uten Wilhelmsen i førersetet på kommunen.

«Det er ingen andre enn Gunnar som kan få oss ut av den økonomiske blindveien vi er inne i», uttalte han under pressekonferansen. Når ble Arbeiderpartiet et parti hvor det er enkeltpersonene, og bare enkeltpersonene, som er løsninga? Partiet forkaster sin stolte tradisjon som et økonomisk styringsparti som tar samfunnet fremover i fellesskap. Den blinde frelsertroa på Wilhelmsen som kommunens løsning, gjør at partiet ikke er til å kjenne igjen.

Wilhelmsen kan ikke vinne valg – men det kan Arbeiderpartiet. Og skal de ha noen som helst sjans til å ta seg opp i valget, må de finne tilbake til seg sjøl. Brennkvikt.