Hans Petter Kvaal forsvarer privatisering av kommunens viktigste kjernevirksomhet med at pasienter skal kunne få velge. Pasientene i Tromsø har aldri fått velge hvem som skal få utføre hjemmesykepleie i deres hjem. Det valget gjorde Tromsø Høyre, Frp og Venstre i 2015.

Etter utlysning av tjenestekonsesjoner valgte Hilmarsenbyrådet at det da lokalt eide PON og franchiseselskapet Prisma Omsorg skulle få tilby hjemmesykepleie og praktisk bistand (husvask, varehandel, snømåking o.l.) i Tromsø sentrum.

Nå i 2019 går tjenestekonsesjonene som ble tildelt av det høyreledede byrådet ut. De er ikke utlyst på nytt. Kommer Kvaal i posisjon ved lokalvalget er det grunn til å tro at Tromsø Høyre av ideologiske grunner vil søke en politisk tilslutning til fortsatt privatisering av hjemmesykepleien.

Etter 2015 har Prisma Omsorg avsluttet å tilby hjemmesykepleie og PON er ikke lenger et lokalt eid selskap. Om nye tjenestekonsesjoner utlyses er det slett ikke sikkert at Kvaal vil velge PON. Han kan velge Norlandia Care Group, han kan velge Stendi, eller hvem som helst som oppfyller kravene i en eventuell utlysning av tjenestekonsesjoner. Det som er sikkert er at det ikke er pasientene i Tromsø sentrum som skal få velge. Det valget vil politikerne gjøre.

For Kvaal betyr det ingenting hvem som kommer hjem til pasientene bare pasienten møter en « ... en varm, dyktig og serviceinnstilt omsorgstjeneste». Hadde Kvaal ennå lagt til «faglig kvalifisert» hadde debatten vært brakt inn der Tromsø Høyre etter mitt skjønn burde ført debatten; å sikre alle innbyggerne i Tromsø kommune en faglig kvalifisert hjemmesykepleie.

For der ute hos pasienten skal den faglig kvalifiserte helsefagarbeideren og sykepleieren stå. Pleien av syke i deres hjem er veldig personlig, men den er ikke privat. Sykepleiere og helsefagarbeidere nyter stor tillit i samfunnet. Er denne tillit skapt gjennom «varme hender», eller er den skapt gjennom faglige kvalifikasjoner og faglige engasjement for pasientene?

Tromsø kommune er en stor kommune. Det er kommunens lovpålagte ansvar at alle innbyggere fra Hillesøy i sør, til Ullsfjorden i nord, til Kvaløyvågen i vest, til Lakselvbukt i øst, ved behov skal få en faglig kvalifisert hjemmesykepleie.

For samfunnsbyggerne, de som bygde opp den norske velferdsstat, var dette så viktig at de gjorde det til samfunnssak. Hjemmesykepleien og utdanningen av faglig kvalifiserte sykepleiere ble lagt under beskatningen for å sikre at alle innbyggerne fikk en faglig forsvarlig helsehjelp ved behov.

Tromsø Høyre har valgt å føre en ideologisk valgkamp for valgfrihet i Tromsø sentrum. For å få valgfrihet er de villige til å privatisere kommunens kjernevirksomhet og å fragmentere den store og robuste helseorganisasjon som samfunnsbyggerne har bygd opp i Tromsø kommune.

De lover valgfrihet, men forteller ikke at det er de selv som skal ta valget om hvilket firma som skal tilby hjemmesykepleie. Hva de vil gjøre for å sikre faglig forsvarlig hjemmesykepleie til alle forteller de ikke.

Vil Tromsø Høyre bruke høyresidens foretrukne incentiv og øke lønna til helsefagarbeidere og sykepleiere for å sikre rekruttering og stabilisering av faglig kvalifisert hjelp?

Vil kunnskapspartiet Tromsø Høyre styrke lærlingordningen innen helsefag og sikre økonomisk støtte til videre- og etterutdanning for å styrke den faglige oppdatering innen hjemmesykepleie?

Eller vil de håpe på at privatisering av kommunens kjernevirksomhet vil føre til at blinde markedskrefter vil sørge for faglig kvalifisert hjemmesykepleie?

Som middelaldrende mann på full fart inn i en tid der hjemmesykepleie kan bli en fast del av mitt dagligliv, er det den faglig kvalifiserte hjemmesykepleien som er av betydning.

Og her mister jeg Tromsø Høyres løsninger i deres ideologiske kamp for privatisering. Hva vil Tromsø Høyre?