Nøyaktig hvem som blir sittende med makta etter de siste stemmene er avgitt, når tautrekkingen mellom forskjellige fraksjoner er gjort og titler og taburetter er delt ut, er fortsatt vanskelig å se i de fleste kommuner og fylker.

Derfor pågår valgkampen for fullt. De som kan vise til gode meningsmålinger ser at deres politikk appellerer, mens de som sliter synes det er helt topp med utfordringer og påpeker at det fortsatt er mye som kan skje, så her er det bare å brette opp ermene.

Men det er barn og ungdom som er valgets vinnere. De er i hvert fall på pallplass, etter bompenger og tog til Nord-Norge, når det kommer til tema politikerne landet rundt lover å gripe tak i med begge hender og romslige budsjetter, om de bare får tilstrekkelig med stemmer og dertil hørende makt.

Under en partilederutspørring i Tromsø tidligere i uka fikk alle ti lederne nitti sekunder på seg til å fortelle hva det er de vil kjempe for om de blir velsignet med makt i form av stemmesedler. Her er mine egne notater fra 9 av de 10 kandidatene

  • Vi må tenke på barna og å ha en god barnepolitikk!

  • Det skal satses på oppvekst og gode tilbud til barn og unge!

  • Vi trenger ei god skole, for de unge er viktig for oss!

  • Vi vil prioritere barn og unge, også de vi ikke ser!

  • Barn og unge er et område som betyr noe!

  • Barn er viktige for kommunen og for _____ (navnet på partiet)!

  • Barn og unge vil prioriteres!

  • Vi må tenke på våre barn og barnebarn!

  • For oss er det viktig med ei god skole for barna i kommunen!

Dette er ordrette sitater. Kun ett parti hadde en listetopp som begikk den dødssynden det er ikke å nevne barn og unge i sine tilmålte 90 sekunder, men vedkommende kom senere i debatten inn på det, så det var nok bare taletiden som var for kort i utgangspunktet.

Hvem som har sagt hva over her er tilnærmet umulig å se, for budskapet er åpenbart tverrpolitiskog samkjørt.

Vi kan dermed slå sikkert fast at barn er særs viktig for våre politikere, og jeg tror ikke dette er spesielt unikt for politikere i Tromsø. Jeg tror sågar de mener det oppriktig, land og strand rundt. Det er jo heller ingen som har som mål å drive ei elendig skole, som ønsker å frata unge fritidstilbud eller som håper at ungdom skal falle utenfor, med masse problemer knyttet rundt både rus og psykiatri.

De er bare ikke enig med hverandre hvordan problemene skal løses. Jeg er verken mirakeldoktor, i besittelse av magiske evner eller ekspert på området, men dette handler åkkesom om noe så himla kjedelig som prioritering. Og det kjennes muligens vondt å snakke om penger i slik sammenheng, men det er dessverre ikke til å komme utenom.

Det snakkes om flere miljøarbeidere og helsesøstre/brødre i skolen. At det skal bygges fritidsklubber, skateramper, ballbinger og jeg vet ikke hva. Og jeg applauderer alt sammen, men dette kokes ned til penger og det himmelropende usexy og på papiret dødskjedelige ordet rammebetingelser.

Det er ikke bare å bygge fem nye fritidsklubber og tro at det løser noe som helst, hvis ikke det er en videre plan med det. Kontaktlærere og miljøarbeidere må få kjøpt tid til å jobbe mer med enkeltelever som sliter, i stedet for å terroriseres med pålessede New Public Management-plikter om mikronøyaktig, teoretisk dokumentering, slik at de som faktisk gjør noe slipper å ligge frustrert på minussiden hele tiden.

Man må ikke legge ned leirskoletilbud. Men må ikke gi skolene så ræva rammebetingelser at klassene ikke har råd til å ta buss til utflukter, og slik at alle de fleste praktiske valgfag legges ned fordi det er så mye billigere med flatt teoretiske fag. Er du en som sliter med teori, gjør ikke dette saken bedre, og særlig ikke når kontaktlæreren kveles av tyngden fra kuleramma og skjemastabelen og ikke får tid til å avhjelpe situasjonen.

For barn og unge faller fra, over hele landet. Og flere av dem havner senere i dystre statistikker knyttet til rus og psykiatri eller begge deler. Og da kan man virkelig begynne å snakke om økonomiske og humanistiske kostnader for både tørre, økonomiske budsjetter og i overført betydning for oss som kollektiv og samfunn.

Alle partiene bryr seg likevel angivelig om dette, nasjonalt, fylkeskommunalt og kommunalt. Bare les slagordene én gang til. Og jeg tror faktisk de mener det oppriktig. Ergo er det bare å prioritere. Hvis dere er så forbanna opptatt av barn og voksne kan dere sette i gang pronto. Vi har aldri hatt mer penger, så de finnes jo der et sted. Men de brukes på andre områder. Det er dette som er politikk.

Vi har en regjering som er i ferd med å gå i oppløsning rundt en diskusjon om bompenger. Tidligere regjeringer har blitt kastet på grunn av krangel om bensinpris, strid om gasskraftverk, Norges forhold til EØS og EU, om styringspartiet fikk mer eller mindre enn 36,9 prosents oppslutning osv. Det kan være mange grunner til si fra seg makt.

Men når får vi demonstrasjoner i gatene, når får vi egne énsaks protestpartier som hytter med nevene, når får vi kjøre-sakte-aksjoner og når får vi partier som setter hardt mot hardt bare fordi det å kjempe for barn og unge faktisk er så viktig i seg selv at de setter foten ned? Som truer med å felle regjeringer?

Det er dessverre fristende å dykke ytterligere ned i misantropien og sukke et oppgitt «aldri», men det trenger ikke være slik.

Voksne er utstyrt med én genetisk programvare, utover det å bringe slekta videre, og det er å beskytte barn og unge, gi dem det de trenger og sørge for at de har det bra. Det burde også la seg overføre til praktisk politikk, der de voksne rår. Hvis ikke får de iallfall ha anstendighet til å droppe det i festtalene og de offentlige debattene.