Fra sidelinja:

Politikerne og oss

Vi må snakke om hvordan det politiske systemet kan invitere til større deltakelse, skriver Stein-Gunnar Bondevik

Illustrasjonsbilde fra et kommunestyremøte i Tromsø.  Foto: Martin Lægland

meninger

Enhver nasjon får den regjering den fortjener, sa Joseph de Maistre. I totalitære regimer er nok dette en sannhet med visse modifikasjoner, men i velfungerende demokrati er det langt på vei riktig.

Oversatt til lokalt nivå betyr det at enhver innbygger i enhver kommune i grunnen må erkjenne at det nivået som utspiller seg i kommunestyret, det er så gode vi er, her i egnen.

For det er visselig slik i dette landet at innmelding i, og til og med oppstart av, politiske parti er uten stengsler. Det er ingen av de som sitter i selskap og skisserer løsninger med den største selvfølgelighet som kan si at de har prøvd å melde seg inn i et parti for å utøve sin kunnskap, og ikke fått lov.

Alle som har gode ideer og lyst til å være med på å gjøre en forskjell til det bedre for sine omgivelser, er velkommen til å delta. Det er beviselig slik.

Derfor er jeg ofte fristet til å spisse budskapet mitt i enkelte sammenhenger og si: Det fins ikke politikere. Det fins bare en samling medmennesker som vi med viten og vilje og med jevne mellomrom har valgt til å være våre beslutningstakere, og hvis ikke disse leverer, så er det vi – samfunnet – som ikke leverer.

De såkalte politikerne er oss. Surprise. Om flere innså dette, og besluttet å bidra med sin genialitet, eventuelt sin vanlighet, foran neste valg slik at vi fikk en tøffere kamp om vervene, så hadde mye vært gjort.

Men slik er det ikke. De aller, aller fleste betrakter politikken på trygg avstand, og ser liten eller ingen grunn til å definere seg selv inn i det som utspiller seg på scenen.

Det er beklagelig. Samtidig er det forståelig, politikken kan være faglig krevende, et tidssluk av en annen verden, og skummel fordi du risikerer å bli stemt ned og ut, og det kan være sårt.

Men om det kjennes for drøyt og for høyt opp og langt fram å melde seg til tjeneste, går det i det minste an å slutt å snakke om oss og dem. Det er faktisk slik at hvis vi ikke får det til å svinge i Tromsø kommune er det ikke DEM det er det noe galt med, det er OSS.

Så må vi snakke mye om hvordan det politiske systemet kan invitere til større deltakelse. Vi må se på hvordan det kan ha seg at politikken skal representere et snitt av befolkningen når det samtidig kan være en karrierevei i seg selv.

Vi må se på hvordan vi kan kombinere det fantastiske ungdomsarbeidet i de politiske partiene med innlemmelse av andre folk som på ingen måte har vokst opp med partiarbeid, men melder seg for det. Jo mer partipolitikken får karakter av å være en klubb, og jo mer partistrateger manøvrerer seg fra posisjon til posisjon for å få betalt for å være politiker, jo mer bidrar systemet til misforståelsen om at politikerne er dem, ikke oss.

Likevel, det aller viktigste vi kan gjøre for å øke rekrutteringen til politikken – og dermed muligens bli en bedre utgave av oss selv – er nok å slutte rakke ned på de som faktisk sitter der. Den systematiske skitkastingen som foregår på sosiale medier er et fryktelig, fryktelig skue.

Det er mulig ordene var like ille før, men da stoppet snakket hjemme i stua. Men når ordene blir til skrift, og publisert slik at hele verden kan se dem, øker ikke bare virkningsgraden, men også belastningen for de som blir utsatt for dem. Et lite blikk på en politikers facebookvegg kan skremme hvem som helst fra å noensinne sette sin fot innenfor et partikontor. Om dette fortsetter taper alle.

Men kanskje skal vi strekke det lenger og forlange av oss selv og andre å tenke seg om når vi bare snakker sammen også? Det er så sykt lett å hive seg med i noe tullprat om disse politikerne eller denne kommunen som gjør så mye rart, man skal være bra glad i å være festbrems dersom man skal stikke hull i all prat som går i den retningen.

Men samtidig vet vi jo, innerst inne, at verken byråkratiet eller de sittende politikerne er en eneste lang rekke idioter. Det fins, tro det eller ei, en eller annen rasjonalitet bak enhver beslutning. Det fins også konsekvenser som ingen, ikke engang de beste blant oss, var i stand til å forutse da beslutningen ble tatt.

Enn om flere kunne begi seg ut på jakt etter disse ukjente rasjonalitetene, på oppdagerferd etter de gode intensjoner som likevel hadde kjedelige bieffekter, før man svinger øksa?

Undring og refleksjon er bra saker. En klok professor sa en gang at de smarteste studentene er de som spør mest. Folk som er en endeløs strøm av svar og løsninger, hvor får de egentlig innsikten fra?