Kommentar:

Varme ut av is

De borgerlige partiene i Tromsø har ikke gitt opp håpet om å styre byen de neste fire årene. Sjøl om det er usannsynlig, er det ikke utenkelig at de kan lykkes.
meninger

Snart stiger sol et sted i øst,
og i natt har ingen gitt deg svar
Men det finnes ei fattig trøst,
drømmen du alltid bar

«Har en drøm» av Trygve Hoff, kanonisert og foreviget av Jørn Hoel på hans plate «Varme ut av is», 1987.

Alt ligger an til at venstresiden skal klare å finne sammen og danne et flertall med Senterpartiet i Tromsø.

Samtidig skal Ap være forsiktig med å juble for tidlig og ta seieren på forskudd. Forhandlinger etter kommunevalg er en tøff øvelse som ikke er avgjort før kommunestyremøtet er satt, og én person er valgt som ordfører.

Det fikk Aps Tor Zachariassen smertelig erfare da han så ut til å bli ordfører, og sjølsikkert prøvesatt ordførerstolen foran pressen, høsten 1995. Han endte opp i opposisjon da kommunestyret ble satt og Høyres Alvhild Yttergård stakk av med ordførerkjedet.

Det er usannsynlig, men ikke utenkelig eller umulig, at de borgerlige klarer å ta makta i Tromsø. Merkeligere ting har skjedd i norsk politikk. De trenger 22 representanter for å få et flertall i kommunestyret. Og det har de om de klarer å samle Høyre, Frp, Nei til bompenger, Venstre og KrF.

De borgerlige kan ende opp med makta – dersom de er villig til å gå over et par lik fra døde kameler. For at det skal skje må mange gi seg på mye. Stridens kjerne på høyresiden er byvekstavtalen og bompengeproblemet. KrF, Sp, Venstre og Høyre har lovet velgerne en byvekstavtale, mens Frp og Jan Blomseths «Nei til bompenger i Tromsø» har lagt all sin prestisje i potten for å stoppe bompenger. De kommer ikke til å gi seg.

Samtidig har Høyres falmende ordførerhåp, Hans Petter Kvaal, aldri vært noen ivrig tilhenger eller forsvarer av byvekstavtale. Han kan være truende til å forsøke å gå Frp og Jan Blomseth i møte.

Partiene trenger ikke vrake en byvekstavtale fullstendig. Den har allerede vært utsatt en rekke ganger, og det er lite som tyder på at Tromsø kan gå til forhandlingsbordet med regjeringa med det aller første. Partiene kan for eksempel bli enige om å utsette bompengespørsmålet og byvekstavtalen til neste periode, eller til slutten av denne perioden.

Her trenger partiene en avklaring eller noen forsikringer fra regjeringshold. Den borgerlige regjeringa kan være mer velvillig enn normalt til å få på plass en ordning for å klare å ta makta i en Norges store byer fra Ap – og å sikre makta i den største byen i nord.

En utsettelse av byvekstavtale vil trolig være akseptabel for Nei til bompenger i Tromsø og Frp, og muligens for Høyre. Det vil være verre å selge inn til KrF og Sp, og særlig miljøpartiet Venstre. Likevel har Venstre ikke akkurat latt seg stoppe av egne løfter tidligere for å få makt og posisjoner, verken lokalt eller nasjonalt.

Samtidig kan det se ut til at Venstres velgere nå forlater dem og straffer dem for nettopp dette. I et valg som i stor grad har handlet om miljø, har det forhenværende grønne partiet mislyktes helt i å kapitalisere på denne bølgen, og har i stedet sunken som en stein på meningsmålingene. I Tromsø er deres representasjon nå halvert i kommunestyret til kun én person.

En utsettelse av byvekstavtalen vil være et dypt knefall for Høyre, som må stenge ørene for det skrikende ønsket fra byens næringsliv om en byvekstavtale. Også Venstre, Senterpartiet og KrF har lovet at en slik avtale skal på plass, uten at de to sistnevnte har lagt like mye prestisje i potten.

I tillegg har høyresida en joker i Ann Sissel Enoksens By- og landlista. Derfor kan de vrake for eksempel Venstres ene representant fra samarbeidet, om de nekte å bli med på en bompengeløsning.

Spørsmålet koker ned til hva som er viktigst for Venstre, KrF og Høyre: Å få på plass en byvekstavtale, eller å kaste sosialistene ut av rådhus-kontorene for enhver pris.

Ingen vet ennå hvor Senterpartiet lander, eller hvilke saker som blir avgjørende for dem i forhandlingene. Partiet har ingenting å tjene med å binde seg opp mot én side, men ser an til å forhandle begge veier. I tillegg faller det neppe i god jord hos Sp at jubelen har sittet løst på venstresiden, som nesten kan se ut til å ha tatt seieren på forskudd.

Både Frp og Nei til bompenger i Tromsø må være villig til å gi seg på nesten alle andre områder i forhandlinger, både når det kommer til posisjoner og politikk, om de får gjennomslag på å utsette eller stoppe innføring av bompenger i Tromsø. Til gjengjeld vil de kunne innfri sitt aller viktigste valgløfte. De to partiene må også smelte isfronten seg imellom, men dersom de får gjennomslag for å vrake en byvekstavtale vil nok alt ondt blod være glemt.

Nøkkelen til ordførerkontoret ligger hos Senterpartiet. Og det er vanskelig å vite hvilken vei de ønsker å gå. For øyeblikket ser det mye enklere ut å gå til venstre enn høyre, men ingenting er avgjort, og de borgerlige partiene jobber nå på spreng for å se om klarer å stable sammen et flertall.

Skal de borgerlige partiene klare å finne sammen, må de først løse opp i en bompengefloke som har ridd dem som en mare gjennom hele valgkampen, og de må løse opp i et tilsynelatende håpløst samarbeidsklima.

Skal de lykkes må de gjøre som Jørns Hoels andreplate fra 1987. De må skape varme ut av is.