Når Rødt nå er ute, vil det bety en mer omfattende endring i dagens politiske ledelse enn hva man først kunne vente seg da valgresultatet ble klart. Både Sp og MDG kommer til makten, om partiene blir enige i forhandlinger.

Mange beskriver Sp og MDG som motpoler. Men det er de i større grad nasjonalt enn lokalt. Tvert imot er begge partiene villig til å samarbeide på begge sider lokalt. Og Senterpartiet har stemt oftere sammen med MDG i kommunestyret, enn hva SV og Ap har.

De fire partiene som nå sitter i forhandlinger, får tøffe runder i vente. Med en svært presset kommuneøkonomi er det lite penger å spe rundt seg med. Det kommer til å være svært begrensede muligheter til dyre fanesaker. Derfor vil verdisakene som skiller partiene kunne komme til å bli enda mer sentral når under forhandlingene.

En slik sak, som kan bli svært krevende, er spørsmålet om oppdrett i lukkede anlegg. Det har vært en betent sak i vinter, og knapt to av partiene har likt syn. Senterpartiet er veldig positive til vekst i næringa, mens SV og MDG krever fullstendig lukkede anlegg. Ap på sin side vet ikke om de er for eller imot, eller om de er begge deler samtidig.

Her vil det være et betydelig prestisjenederlag for noen parter uansett hva de blir enige om. Dagens «kompromiss», om at kommunestyret ønsker «best mulig eksisterende teknologi», og ikke krever lukkede anlegg, er en full seier for oppdrettsentusiastene og den omstridte næringen sjøl. For det finnes ingen som ikke ønsker best mulig teknologi.

I Bodø har de hatt en situasjon som har lignet noe på den i Tromsø. Ap, SP, SV, MDG og KrF møttes til forhandlinger, som MDG først brøt ut av, før de onsdag til slutt fant sammen med partiene. Sjøl om både SV, Ap, Sp og MDG i Tromsø alle er innstilt på å få til et samarbeid, er det ikke gitt at de lykkes, og slettes ikke på første forsøk.

Det blir spennende å se hvordan MDG håndterer en eventuell ny rolle i posisjon. I Oslo kan samarbeidet med Ap og SV kun beskrives som en enorm suksess for partiet. Lykkes de med å dra Tromsø i en grønnere retning, er det bra for byen. Partiet er, delvis sjølforskyldt, heftet med at folk har ganske absurde forestillinger om hva de egentlig står for, og at de vil tvinge alle over på sykkel i Tromsøs bitende vinterkulde. Det stemmer selvfølgelig ikke.

Men av og til er løsningene deres så drastisk at de fremstår som direkte vekstbremseklosser. Som da de foreslo utbyggingsstopp av større boligprosjekter, da det var misnøye med endringer av skolekretser i Tromsø i vinter. Det er en drastisk løsning som overhodet ikke står i stil med problemet. Men om de klarer å dra Tromsø i en grønnere og mer miljøvennlig retning, og gjør det enklere for innbyggerne å ta miljøvennlige valg, vil det være en berikelse for byen.

Sjøl om partiene har gått videre fra sonderinger til forhandlinger, kan enda mye rekke å gå galt. SVs Gunhild Johansen uttalte til Nordlys onsdag kveld at SV fremdeles ønsker ordføreren. Det må utelukkende forstås som et forhandlingsutspill, men det betyr også at de kommer til å kreve et betydelig politisk gjennomslag for sine saker, hvis de skal gå med på å gi ordførerkjedet til Aps Gunnar Wilhelmsen.

Dersom Ap lykkes i forhandlingene, og Wilhelmsen blir ordfører, får han en formidabel oppgave foran seg. Han må klare å overbevise hele sin egen kommunestyregruppe om å stå samlet, og gjør klokt i å bli mer av en lagspiller enn vi har sett gjennom valgkampen, i tillegg til at han må klare å holde tre andre partier sammen.

I Ap liker de å sitere fotballtreneren og Ap-sympatisør Ole Gunnar Solskjær: «Enkeltspillere scorer mål, lag vinner kamper». Men i vellykkede politiske prosjekter er det ikke plass til enkeltspilleres sololøp. Da blir det verken mål eller seier.