Så mye som 800.000 nordmenn er i en situasjon der ektefelle eller nært familiemedlem opplever en alvorlig helseutfordring. Noen er pårørende til syke barn, andre til pasienter med alvorlige kreftdiagnoser, mens andre igjen til demente, pasienter med psykiske plager eller rusutfordringer.
For pårørende er en god og tilgjengelig helsetjeneste med nok og kompetente fagfolk det viktigste for at de skal kunne støtte sine nærmeste i møte med sykdom og alderdom.
Søndag 22. september er dagen der søkelyset rettes mot de pårørende. Å være pårørende kan knytte bånd og forsterke samholdet i familien, men det byr også på store utfordringer. Mange lever i konstant alarmberedskap, og med høyt stressnivå.
I kombinasjon med dårlig søvn og sosial isolasjon blir mange også deprimerte av å bære denne byrden. Da bør vi ikke innføre ordninger som øker presset til stå alene i stormen.
Og det er nettopp det Barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad gjør når han foreslår en ny kontantstøtteordning for pårørende for eldre. Ropstad ønsker at privatpersoner i større grad bretter opp ermene og bidrar mer på hjemmefronten, og påpeker samtidig at vi ikke kan forvente trippelarbeid fra denne gruppen.
Det kan forstås som at den foreslåtte kontantstøtten skal gjøre det lettere å velge bort vanlig jobb for å være hjemme og pleie en syk mor, far eller ektefelle.
Forslaget står i veien for Arbeiderpartiets ambisjoner for velferdsstaten så vel som for arbeidslinjen og likestillingen. Det er en fallitterklæring for målet om et fellesskap som møter eldres behov for helsehjelp og familiens behov for trygghet i hverdagen.
For det andre vil en kontantstøtte som kjent fungere som et incentiv til å velge omsorgsrollen fremfor arbeidslivet. Pårørendeundersøkelsen fastslår at hele ni av ti pårørende er kvinner. Likestillingskonsekvensen av et slikt tiltak er kanskje ikke Ropstads fremste bekymring, men har han rukket å stille seg selv følgende spørsmål: Er færre skattytere det vi trenger i en tid der eldreomsorgen krever økt finansiering?
Arbeiderpartiet mener at pårørende som er omsorgspersoner for nære familiemedlemmer ved siden av vanlig jobb, fortjener å bli kompensert for det økonomisk. Derfor har vi stilt oss bak omsorgsstønad for denne gruppen.
Det er noe helt annet enn å opprette ordninger som belønner folk for å velge bort ordinært arbeid og som gjør ansvarsfordelingen mellom pårørende og hjelperne i velferdssamfunnet uklar.
Pårørende skal føle seg sett og hørt. De skal få informasjon og kunnskap. De skal få være en ressurs når de kan – men de skal ikke føle at helsen til deres nærmeste hviler på deres skuldre alene.
Å yte omsorg, pleie og helsehjelp til eldre som trenger det er, og bør forbli, en oppgave for fellesskapet.