Jeg kjenner det på meg. Tiden er moden nå. Jeg vil herved gjøre rede for starten, og for så vidt slutten, på min kriminelle løpebane. Og jeg hadde en medsammensvoren, nemlig Sveinung Åsali. Nå velrenommert medarbeider i NRK Troms.
Vi skriver januar 1975. To ambisiøse herrer har flyttet inn på to hybler vegg i vegg i Bodenhoffs gate i Tromsø. Sveinung hadde startet på sin karriere som bladfyk i bladet Nordlys, mens jeg hadde entret min matematiske utdannelse etter å ha kommet helskinnet gjennom examen philosophicum.
Behovet for møblement var prekært. Sveinung trengte blant annet en stereobenk til sitt nyinnkjøpte Bang & Olufsen stereoanlegg. I svart og hvitt, må vite. Mens jeg blant annet hadde behov for å plassere noen bøker. På 70-tallet medførte det fremdeles status å kunne vise fram ei anstendig samling av litteratur – jeg opererte nok i det desiderte bunnsjiktet. For å vanne ut tunge matematiske beskrivelser hadde jeg nylig ervervet et medlemskap i Den norske Bokklubben.
Visst fantes det møbelbutikker i byen. Overvaag og Jønsson for å nevne et par. Men ingen match med vår kapitaltilgang. Og vi sto ikke på bar bakke heller, begge hadde fått med basismøblement hjemmefra. Men garnityret manglet.
Jeg makter ikke helt å erindre nøyaktig hvordan vi fikk vite om de forseggjorte kassene. Men da vi begge to oppsøkte skraphandler Ole Hermansen for om mulig å få kjøpe noen kasser, var Hermansen klar for å gjøre rede for tingenes tilstand: – Nei, de kassene kan dere ikke få kjøpe. For de er ikke mine. Det er Vinmonopolet som lagrer kassene her, og jeg ser nå sånn passelig etter dem. Men jeg kan jo ikke sitte her døgnet på tamp og passe på kasser! Så jeg går hjem rundt fem-seks på ettermiddagen, forklarte han.
Vi dro tilbake uten å ha fått tilgang på kassene. Men oppsummerte den informasjonen vi hadde fått tilgang til. For hadde ikke Hermansen rullet ut løperen for at vi kunne starte vår kriminelle løpebane? Vi så hverandre i kvitøyet og bestemte at neste kveld var perfekt for et fremstøt.
Den kommende aften var egnet for kriminell virksomhet. Lett snødrev som ikke oppfordret publikum til å registrere fremstøtet. Armert med en Ford Cortina dro vi ned til åstedet. Resolutt åpnet vi bakluka og lempet inn fem-seks kasser. Samt fire i baksetet. Men ikke stablet så høyt at de kunne oppdages utenfra. Vi var forsiktige ….
Det var med betydelig høyere puls vi kom oss usett fra åstedet. Og konkluderte umiddelbart med at vår kriminelle aktivitet var avsluttet, Vi kom begge fra møblerte hjem og hadde fått god oppdragelse. Helt ro i sjela ble det ikke før kassene var brakt til hvile på våre respektive hybler.
I mitt stille sinn har jeg i etterkant tenkt på hva Hermansen gjorde da han kom på jobb dagen derpå. Dro han på smilebåndet da han oppdaget at noen kasser var borte? Og var vi de eneste som han hadde lagt til rette for? Svaret får vi nok aldri.
Men det var solide kasser. De fulgte meg til stadig nye bosteder i studietida, og endte deretter opp hjemme på Senja. Der fant min mor kassene meget anvendelige. Ikke minst når hun skulle ta en røykepause fra hagearbeidet og kassen på høykant var perfekt til å sette seg på.
Nå har jeg for lengst overtatt gården. Og kassene er i drift fortsatt. Som min mor røyker også jeg, og en slik kasse dekker et behov.
Fremdeles kan omrisset av Vinmonopolets emblem skimtes. Og minner meg på hvilken ugjerning jeg en gang begikk. Foreldelsesfristen er nok passert med god margin. Men hva kan ellers skje? Vil Sveinung og jeg bli nektet neste gang vi oppsøker Vinmonopolet?