Hvis du tror Tromsø har skiftende vær, kan du umulig ha besøkt Tromsø. Eller Gøteborg. Etter et par dager i den svenske storbyen opplevde jeg for første gang hva det betyr at været er skiftende. Tromsø har én type vær en hel måned. Så skifter det. I Gøteborg kan sola skinne fra blå himmel – på med solbrillene. Før brillene er på plass – skyet. Før man får tenkt seg om – hagl.
Vinder fra åtte himmelretninger møtes som i et motorveikryss for vær. Alt vær er på vei til en annen plass, og skyene beveger seg raskere enn flyene på himmelen. Det er fenomenalt.
Jeg kom ut av hovedstasjonen i Gøteborg sent på ettermiddagen, da sola et øyeblikk skinte. Motlyset gjorde hele byen til en mystisk silhuett. Så snart jeg fikk vridd på meg, lå den monumentale storbyen der med sine kanaler som sender tankene til Seinen. Jeg som skulle til den vestlige bydelen Majorna måtte ta trikken, for Gøteborg er Sveriges trikkeby nummer én.
Noen av trikkene er eldre enn Syndefloden. Med dører som ikke åpnes av seg selv, de åpnes med makt og folk må holde dem åpne for de andre passasjerene. Funker som bare det. Nesten ingen steder er folk hyggeligere mot fremmede enn i Sverige. Lyspærer i det buede taket, rødt respatex-panel på veggene og en total mangel på tilrettelegging for barnevogner og de som er dårlig til beins.
«Bymisunnelse: Den følelsen når noen har en finere by»
Som i en film fra 1960-tallet. Skranglete mekanikk, herlig! Foran meg sto noen unge menn i sin sedvanlige Derrick-stil, som er blitt så in. Grå frakker, svarte bukser og, når været tillater det, spisse paraplyer som de lente seg mot, både som vern mot vann og som stiltilbehør. De har skjønt at tiden mellom tjue og tretti ikke er verdt noe. Og best kan fornektes gjennom å kle seg som en aldrende vesttysk drapsetterforsker fra 1970-tallet.
Gøteborg er like stor som Oslo, men det merkes at dette ikke er en hovedstad. Gøteborg oppleves likevel ikke provinsiell. Her finnes ingen wannabe-holdning. Og de aller kjipeste rikingene bor for det meste i hovedstaden. Ingen Tjuvholmen eller Aker Brygge. Gøteborg er arbeidets by. Fra utsiktspunktene blir det tydelig. Kraner, veier og havner dominerer alle møter mellom vann og land. Trenden med å benytte vannkanten til opphold, servering og rikmannsbeboelse har ikke kommet til Gøteborg. Skjønnhet og kultur må holde seg inne i byen.
Som for eksempel kakespising. Lørdag er kakedag for svenskene. I konditoriene kan man slippe unna kaffebarkakene; den fordømte gulrotkaka og den fordømte brownien. Napoleonskake ville hjulpet på humøret denne grå og våte lørdagen. Kafeene som hadde napoleonskake hadde ikke ledige bord. De som hadde ledige bord, hadde ikke napoleonskake. Jeg kjøpte meg en «trådsnelle», denne rom-punchrullen med marsipan og sjokoladetrekk som var til salgs i Tromsø i gamle dager. En gang begynte jeg å fnise etter å ha spist et par biter trådsnelle. Berusende og vanedannende som trådsnellene er, av en eller annen grunn, smuglet jeg et par slike inn i Norge. Kun til eget bruk. På bussen ble grensevaktens lille hund interessert i den stikkende romduften fra vesken min. Av en eller annen grunn. Et øyeblikks dramatikk, men jeg slapp inn i landet.
Finnene har dusjhoder ved toalettene. Danskene selger gin og vodka på torget. Nordmennene spiser matpakke. Også Sverige har sine særegenheter.
Svenskene har alltid har vært pionerer innenfor næringsmidler tilpasset folk med spesielle behov og rare vaner. Men lavkarboøl har de nesten ikke. På Systembolaget var det så vidt den hyggelige ekspeditøren visste hva det var for noe, og de hadde én type. Det eneste norske ølet de selger i Sverige er forresten Mack-øl. Mack kan erobre hele naboriket ved å tilby helsebevisste og/eller diabetiske svensker nyheten lavkarboøl. I folkölvariant.
Et spørsmål om kasse. Jeg mener klasse.
Særegenhet nummer to: Det har ikke speil på sine (unisex)-toaletter. For å skape en inkluderende atmosfære, også for vampyrer?
Særegenhet nummer tre: Skjenkereglene. Det finnes ikke barer i Sverige, men restauranter med skjenkeløyve. Ofte med bar-lignende utseende. Etter de svenske reglene ville halvparten av utestedene i Tromsø måtte legge ned, som Bardus, Bastard, Verdensteatret og Jernbanen. Man kan ikke ta seg en øl uten at man kjenner lukten av saus eller se skilter der det står «Vegansk soppa». En smule enerverende, dette.
Særegenhet nummer fire: Svenske tilstander. Dette med at man ikke merker noe til det. Nesten. I Oslo kan man oppsøke Grønland og Tøyen for billige grønnsaker, falafel og sørlig sus. I Gøteborg må man ta trikken til noen av de siste stoppene hvis man vil besøke de mest utsatte områdene i hele Sverige. Kynikeren i meg sier at svensker flest kan late som om det ikke finnes problemer, fordi nesten ingen besøker slike steder uten å bo der. Lukten av brennende biler trekker ikke inn til sentrumsbydelen Majorna, tenkte jeg. Men den gjør det. En ekkel, giftig og kjemisk stank.
Likevel, det skumleste jeg så i Gøteborg var ei rotte som jagde ei katt.
Særegenhet nummer fem: Det engelske ordet for flyskam er flygskam. Sverige er verdens minste store land, og de eksporterer store mengder ord, ideer, musikk og biler.
Men vi i Norge har nå i det minste lavkarboøl. Det kanskje er det vi skal leve at etter oljen. Ikke sant, L. Macks Ølbryggeri?