Selv om vi smeller av gårde penger og ypper oss på den internasjonale arenaen ved å stikke ut den finansielle lille brystkassen vår der det er mulig. Bra at vi deltar, men store er vi ikke med våre drøyt fem millioner deltakere i velferdsstaten. Under en prosent.

I det internasjonale samfunnet fins det for tiden en overflod av testosteron, som er det mannlige kjønnshormonet. Det er omtrent ikke grenser for hvor potent politikken kan bli og hvilke mengder av oppblåst selvtillit som kan komme ut av dette. I vår verden fins det nå menn som i kraft av å være politiske ledere utstråler så stor selvbevissthet at de risikerer å skape global oppvarming bare av det.

De må ha badet i styrkedråper og slafset i seg kjønnshormoner til de nesten sprekker.

To av disse er de nye parhestene Donald Trump og Boris Johnson (som enda er Storbritannias statsminister i disse dager). De liker hverandre godt, de to. Donald skal gi britene er handelsavtale de ikke har sett maken til, bare de kommer seg ut av tvangstrøya EU. Dette prøver nå urokråka Boris Johnson å levere på.

Uten å lykkes nevneverdig med det. Nå sist etter å ha lurt den gamle damen, Dronningen opp i stry og fått henne til å stenge Underhuset i hele fem uker foran trontalen.

Nå nettopp har høyesterett i landet gitt ham en alvorlig smekk på de politiske fingrene hans. Det dårlige rådet hans til Dronningen har trukket henne inn i Brexit-saken. Spørs om hun setter pris på nettopp det.

Han har tidligere mistet tilliten i parlamentet hvor han på systematisk vis er blitt nedstemt. Nå fremstår han derfor som en juksemaker som sliter selv med tillit blant sine egne. Han kan gjerne være så rufsete han vil, kneppe jakken feil og så videre, men det politiske håndverket må sitte. Det er nemlig her det svikter. Underhuset har vist ham ryggen flere ganger nå. De vil ikke ut av EU uten en avtale og dermed basta. Han har derfor nok sett sine beste dager som politiker.

Donald Trump er ikke smålåten han heller. Skrytet er ustoppelig og løgnene florerer. Nå om dagen har han nok med disse telefonsamtalene sine. Og med advokaten hans, Rudy Giulianis hete linje til Ukraina. Nå risikerer han Impeachment, som er en slags rettssak i senatet.

Panikken har tatt ham nå, og han leter desperat etter å finne noe å angripe med når valgkampen kommer. Sist kalte han Hillary Clinton for den mest kriminelle kandidaten noensinne.

Voldymir Zelensky er en annen historie. Han ble president i Ukraina etter å ha spilt president i en fjernsynskomedie i flere år. Nå har han havnet i en stygg klemme etter at Donald ringte ham og ville ha slengt noe dritt på Joe Biden som er presidentkandidat for demokratene i USA. Donald truet ham ved å holde tilbake militærhjelpen han hadde lovet Zelensky.

400 millioner dollar hang og dinglet foran nesen til presidenten i Ukraina, men Donald ville ikke slippe denne pølsa før han fikk løfter om etterforskning av herr Biden og sønnen hans. At Zelensky havnet i presidentstolen er også en underlig historie. Velgerne i Ukraina syntes Zelensky spilte en så god rolle som president på fjernsynet, bedre enn den egentlige presidenten, milliardæren Porosjenka, så de plasserte ham like godt i stolen hans.

I Brasil fins det en annen av Donald Trump sine beundrere. Bolsonaro, presidenten der, gir blaffen i regnskogen. Han lar den bare brenne for å skape nye områder til å dyrke det som skal bli biodiesel for eksport. Han elsker Donald Trump og sier han er den beste presidenten i USA gjennom tidene. Han mener også at våpen til alle løser de fleste utfordringene rundt kriminalitet. Aldri har så mange blitt drept i dette landet som nå.

I Filippinene har vi en annen dustemikkel som nå dreper alle de små narkolangerne. Han skal utrydde dopet fra landet ved å drepe alle som driver på med det på en eller annen måte. Duterte, heter han og ble valgt med folkets stemmer han også.

Hermann Kristoffersen. Foto: Knut Jenssen

Så hva er det med oss velgere? Syns vi virkelig at dette er bra? La gå at politikken er vassen og forutsigbar. Politikere er nok ofte kjedelige. Det skjer ingenting, og alt går bare langsomt til helvete. Skal vi da la oss friste av pappskaller? For det er hva de er. De har ingen løsninger på noen av de største utfordringene våre. De gir blaffen i den globale oppvarmingen og dyrker heller seg selv.

Når skal folket selv ta regien over hvordan verden skal se ut? Når skal vi vende ryggen til de som bare vil ha stemmene våre for å gjøre enda mer skade?

Vi er grundig misfornøyde og velger oss politikere vi egentlig ikke liker for å protestere mot et eller annet, men det får da virkelig være grenser.

Hermann Kristoffersen Foto: Knut Jenssen