Jeg liker når det åpner nye ting, selvfølgelig. Og jeg liker at noen ting ikke forandrer seg. Det gir en illusjon av permanens og evig liv. Ølhallen, Blårock, Tangs Restaurant. Steakers. Noe forandrer seg aldri og forsvinner aldri.

Helt til noe forsvinner. Steakers forsvant på dagen, uten forvarsel. Men jeg skal ikke hive meg på noe hylekor der. Jeg har bare gode minner, men jeg har ikke vært der på mange år. Før var jeg der ganske ofte. Og jeg er kanskje ikke alene.

SPALTIST: Ron Røstad. Foto: Tom Benjaminsen

Steakers var til å begynne med bedre enn konkurrentene. I Steakers sine lokaler var det opprinnelig noe som het Big Horn Steak House, denne biffhuskjeden som finnes i nesten alle norske byer, unntatt Tromsø.

Jeg har ikke spist på Big Horn siden 2010, da jeg fikk servert en intetsigende biff, bearnés fra halvfabrikat, frossen issalat og de billigste og hviteste rundstykkene av type vakuumpakket og dressing som de har på gatekjøkken. En restaurantkjede som kutter alle hjørner på jakt etter marginer kan glemme meg som kunde. Jeg har selvsagt ikke vært på en Big Horn siden.

Steakers sitt konsept lignet på Big Horn, bare langt mer troverdig på kvalitet. Dette var lokale krefter som var opptatt av mat. Men dette var i 1997. Konseptet «steak house» har i mellomtiden blitt umoderne. Dette er en internasjonal trend, der det gamle konseptet med biff i tre stekegrader, cocktails og potet blir mindre populært. Biffrestauranter over hele verden legger ned.

Det er lett å tenke at vegetarianer-trenden spiller inn. Flere spiser ikke kjøtt, og mange av dem som gjør det, spiser det sjeldnere. Det er helt klart en delforklaring.

For min del handler det om noe annet. Jeg er blitt kresen. Forferdelig kresen. Inntil nylig hadde Mathallen en delikatessedel med ferskvare. Der solgte de noe jeg ikke hadde sett eller smakt før. Nemlig marmorert biffkjøtt fra raser som ikke er vanlig i Norge, fra en gård på innlandet. Her i huset kalte vi det for «innlandsbiff». Etter å ha forsøkt dette én gang, var det umulig å nøye seg med en simpel, knallrød, fettfri Gilde-biff med ukjent opphav og kvalitet.

Alt handler om kvalitet, for biff er en råvare som ligger på tallerkenen. Den får nesten ikke noe hjelp. Det stiller skyhøye krav til råvaren og tilberedelse. Jeg har i mine yngre dager, da jeg trodde biff var biff, bestilt biff på steder jeg ikke kjente, og fått gjennomstekte, smuldrende skosåler som sannsynligvis ble stekt direkte fra fryseren. Spiser man kinamat eller gryterett trenger ikke kjøttet være det beste, det ligger i saus og andre ting. Skal jeg spise biff i dag, må jeg vite hva det er. Akkurat som med fisk. Råvaren må være prima og vel så det.

Jeg sluttet å spise på Steakers for jeg ikke visste hva de serverte og hva deres matfilosofi var. Steakers var en temarestaurant, noe som tilhører et annet tiår.

Temaet var amerikansk mafia på 1920–30 tallet. Dette ble reflektert i menyen, navn på retter og interiøret. Med biff som utgangspunkt, var mafia et glimrende tema. Men hva fikk vi egentlig servert? Jeg tok meg aldri bryet med å spørre. I tillegg var innlandsbiffen vi tilberedte hjemme bedre.

Jeg tror ikke biff vil gå av moten. Men vi blir kanskje flere som synes at biff er et litt voldsomt måltid på en onsdags ettermiddag. Og når man først skal spise et kjøttstykke, da skal det faen meg være bra.

Derfor vil jeg vite hvor kommer kjøttet fra, hvilken rase og hvilken gård. Hvordan tilberedes det? Vet de som driver restauranten mye mer enn meg om kjøtt? I så fall, må de fortelle om det. Tromsø har flere produsenter i nærheten. Lokalt kjøtt, lokale poteter. Hvis dette er på menyen, skryt! La det inngå i navnet på restauranten. Også turistene vil elske det.

Så det er håp for biffhusene hvis de omskaper seg. Man hører legender fra biffopplevelse folk har hatt i Japan eller Argentina. Fortellingene handler aldri om temaet til restauranten, men om kjøttet. De har ikke fått vomfyll, men oh-la-la-opplevelser. Nesten rått kjøtt kan på sitt beste være berusende godt.

Jeg er glad for at Tromsø hadde en skikkelig biffrestaurant som var mye bedre enn Big Horn. Og det er alltid leit når noe legger ned. Men meg som kunde hadde de mistet for flere år siden, uten at jeg tenkte over det. Det ble bare slik.