Det er ikke til å bortforklare: TIL sliter i eliteserien. På tribunen møter jeg de ekte patriotene. Vi som har kjøpt våre billetter og har de samme setene i år etter år. Vi gir klare meldinger om det de ser på Alfheim grønne matte. Men vi kommer igjen og igjen, og nyter dagene vi kan dra hjem i godt humør.

Det er vi som gir klare meninger til spillerne og strategien til trener Simo Valakari. Både dommer og linjedommere får enda klarere meldinger. Det er vi som har betalt for å la oss underholde og applauderer når det trenges. Vi er dem som har et ekte engasjement og usvikelig tro på TIL. Det er vi som forsøker å gi spillerne ekstra krefter i kjempen om lærkula. De hører det, de som kjemper om ballen enten det er for TIL, eller de er motstandere eller trenerne deres. Også dommertrioen får klare meldinger.

Ikke bare vi som er tilskuere på Alfheim heier på TIL, men også dem som har ulike årsaker ikke kommer seg på stadion og må se kampene på TV. Å bo i Tromsø og å måtte se TIL spille på Alfheim på TV, må kjennes som å spise sjokolade med papiret på. Men uansett, vi som er på Alfheim, de som ser på TV eller bare leser referat i aviser, har til felles et engasjement og usvikelig tro på seier for TIL. For to år siden kom Simo Valakari og ble sett som Messias. I fjor slet Bodø/Glimt i eliteserien. Men hvem husker det, når TIL i år befinner seg haltende i eliteserien.

For alle oss med, håp, tro og sterke meninger om hva TIL bør gjøre, har det til felles at vi sjelden nådd langt i vår fotballkarriere. Som regel stoppet den tiltenkte karrieren i ung alder. Som oftest med selverkjennelse over egen mangel på ferdigheter eller etter timer på innbytter benken. Noen kom til spill i lavere divisjoner enn det mente seg god for, eller old boys kamper etter at de fleste andre hadde sluttet med fotball. Men fotball kan vi, kom ikke her! Om vi ikke hadde det i beinan, så har vi det i hodet, i alle fall teoretisk. Så våre meninger og engasjement er basert på kunnskap om fotball.

Vi bryr oss ikke om at noen onde tung påstår at vi er i selskap med dem som kommenterer fotball i byens aviser, mener at vi mangler fotballkunnskap. Vi kjenner friheten av å ikke ha ansvar for spillelogistikk, ei heller for økonomien i TIL. Vårt økonomiske bidrag er billett og kanskje ei pølse i ny og ne. Vi er der når TIL scorer mål og heier/skriker av glede. I år har vi spart stemmebåndene mer enn vi ønsker.

Det er vi som ler høyest når det er Bodø som kaller seg hovedstaden i nord. Det er derfor vi synger «Hvorfor være stor når man er lykkelig som liten». Det er vi som registrerer suksessen til Bodø/Glimt i år, men minnes cupfinalen i 1996 mot de gule med enda større glede. Det er vi som har et oppriktig engasjement og som kommer på Alfheim hver gang det inviteres til kamp.

Det er vi som tror at TIL kan feire sine 100 år i 2020 med spill i eliteserien i fotball. Det er vi som aldri mister troen på seier og som synger «På seierens dag står et eneste lag, og vi tar refrenget i kor, HEIA TIL».