Tidligere miljøvernminister Gro Harlem Brundtland lanserte et ordtak tretti år tilbake: «Tenk globalt, handle lokalt». Brundtland-rapporten lanserte også begrepet bærekraft med definisjonen «utvikling som imøtekommer behovene til dagens generasjon uten å redusere mulighetene for kommende generasjoner til å dekke sine behov».

Men allerede tjue år tidligere var den såkalte sekstiåttergenerasjonen opptatt også av miljø. Godt synlig gjennom streiker, demonstrasjoner og voldelige sammenstøt.

I likhet med dagens ungdom, ble de oppfordret til å ta utdannelse for å påvirke samfunnet gjennom politiske virkemidler og demokratiske prosesser via tjenesteveien.

Ensretting og skolering er det mest effektive middelet for å konservatorene i utgangspunktet radikale og engasjerte individer.

Mange av datidens sekstiåtterne er nå skjønt enige i at økonomien må vokse og utbyggingen må fortsette for å komme «Det grønne skiftet» i møte.

Lokalt har vi sett området rundt Skattøra som skrekkeksempel på Det svarte skiftet. Støyen har vært uutholdelig. Ingen mulighet for lufting av klær. Vinduer lukket. Parkerte biler full av støv etter få minutter. Med høy risiko for helsemessige plager i ettertid.

Nå står en annen bydel for tur. Det såkalte steinbruddet mellom Kroken og Lunheim skal være gitt tillatelse for omfattende utbygging etter flere tiårs tautrekking.

Godt over en halv million kubikk steinmasse skal tas ut ved sprengning. Det innebærer et ekstremt inngrep i natur og bomiljø. For å synliggjøre tallet, gir det transportbehov for rundt tjue lastebiler hver time over tre år.

Uavhengig hvilket firma som vinner anbudet, snakker vi om kjøretøy med lasteevne pluss/minus hundre tonn drevet av seks- eller åttesylindre dieselmotorer på rundt fem hundre hestekrefter med drivstofforbruk og utslipp deretter. En drønnende kolonne i mange år fremover.

Til sammenligning veier det mest vanlige passasjerflyet i verden cirka 80 tonn fullt lastet.

En by i vekst er avhengig av nye boliger. Tromsø har behov for økt boligmasse. Men ideen om å sprenge ut så mye grunnfjell var rabiat allerede lenge før diskusjonen om klimautslipp kom. Dette prosjektet er ikke bærekraftig av mange årsaker.

• Naturens mangfold. Steinbruddet inneholder en betydelig stamme ravn. Rev, hare, blåstrupe og fjellvåk er vanlige artsforekomster.

• Svevestøv. Hvert år iverksettes kampanjer for å redusere mengden svevestøv i byen. Hvor mange tonn utbyggingen i Kroken vil generere gjennom steinknusing og transport, lar seg neppe utrede gitt de store variabler.

• Naturnedbygging. Området er populært sommer som vinter til sportslige aktiviteter og rekreasjon. Utbyggingsplanene utelukker slike fremtidige muligheter.

• Helse. Støy og forurensning i denne størrelsesorden utgjør ikke bare en reell fare for barn og hjerte- lungesyke, men også for friske personer.

• Rasfare. Uttak av denne størrelsesorden kan føre til geologiske endringer og risikoanalyser er påkrevd.

Den massive forurensingen vil ha innvirkning for i overkant av ti tusen innbyggere. Uten tvil innebærer dette forberedelser til rasering av en bydel. Ingen aner rekkevidden og konsekvensene før en eventuell utbygging starter. Og da er det selvsagt for sent.

Resultatet er at beboere i området blir langtidsgisler i en finkornet sky av granitt og gabbro uten mulighet til å flykte. Ingen boligkjøpere velger helseskadelige omgivelser.

Muligens vil det ikke føre til snarlige, lokale klimaendringer. Men menneskeskapt, er det.

Det meste kan ofres for kortsiktig vinning. Utbyggere får grønt lys til det meste. Innbyggere bør helst sitte inne og kjenne på kjøttskam, flyskam og piggdekkskam.

Da blir det ikke unaturlig å følge oberstløytnant Bill Kilgores syke logikk i Francis Ford Coppalas klassiker «Apocalypose Now» der eimen av ødeleggelse om morgenen fremelskes.