«Amigo, er det sant det de sier, at dere har egne hoteller for bildekkene deres?”

Den brasilianske TV-produsenten som lagde program om vinterlandet Norge var himmelfallen på telefon til meg da det gikk opp for ham at vi hadde egne hotell for dekk i Norge. Hva annet kunne jeg svare enn «Yes, amigo, det er sant»? Men jeg liker det ikke.

Og nå er jeg der selv, hadde time i går, innsjekk klokka 12.55, utsjekk like etterpå. I mellomtiden hadde en med sterk rygg og godt med luft i drillen kledd sommerstasen av bilen og lagt dem pent på hotellrommet der vinterdekkene lå i senga og ventet på å bli hentet.

Vi trengte ikke gjøre noe annet enn å dra kortet og drikke kaffe – en rask kopp kaffe, for dette var tidenes raskeste dekkskift – og kjøre derfra, vel vitende om at noen steller med sommerdekkene gjennom vinteren; gir dem en vask, holder dem varme og fyller opp i millibaren – så er de klare til action sånn cirka midt i mai. Alt jeg trenger å gjøre er å komme og gå.

Alt vel. Steikendes enkelt. Men som sagt, jeg liker det ikke. Utrolig nok, for jeg har da aldri så ondt i ryggen eller er så forfrossen på fingrene, eller så skitten på den forholdsvis nye buksa, som etter at jeg har lagt på vinterdekkene.

Ikke har jeg et sted å gjøre av dem heller, de tar plass om de ligger eller står, og siden jeg er en sånn risikotaker hva angår å kjøre på sommerdekk, har jeg jo koblet fra vannslangen lenge før jeg skifter dekk, med det resultat at jeg hopper over rengjøringen også. Jeg skulle med andre ord være den fødte dekkhotellgjest.

Så hva er det jeg ikke liker? Jeg vet ikke.

Men jeg har noen tanker om saken. Jeg tror noe handler om min idé om det å være mann. Jeg vet det høres gammeldags ut, men en mann skal liksom kunne ett eller annet. Kvinner også, for den saks skyld, men nå snakker vi om menn.

Det er ikke så nøye hva det er – det kan være alt fra matlaging til dekkskift til utstopping av harer – men det må være noe ut over jobb, og det må være praktisk. Det handler ikke om å vite noe, som er så populært her i kunnskapssamfunnet, men å gjøre noe.

Jeg ser at det er menn som uten blygsel legger for dagen at de ikke vet att fram på et brekkjern (det skal være opp ned), og må kjøpe hvert eneste spikerslag som fins på tomta.

Det er greit nok det, men jeg håper for deres skyld at de kan noe annet. At det er ett eller annet de kan bidra med i familien, på dugnad, på fest, på båttur. Knyte en knute, det kan være noe.

Hvor denne gjøre-tanken kommer fra vet jeg ikke, bortsett fra at jeg og de fleste andre på min alder her nord har vokst opp under svært praktiske vilkår. Det var en kar på Sør-Kvaløya som var kjent under navnet «Storfilosofen» fordi han visstnok hadde brukt overdrevent mye tid en gang på å teoretisere om en sak som bare trengte en ting, og det var å bli gjort.

Verdien av både å kunne gjøre et praktisk arbeidsstykke, og i tillegg gjøre det, kan knapt overvurderes for folk med min bakgrunn.

Dernest handler det vel om at jeg dypest sett ikke tror at det er bra for meg, eller for samfunnet jeg lever i, at vi spesialiserer oss inn i hjelpeløsheta. Hvem vet, det kan alltids komme tider der det er bruk for å kunne lappe sokker og reparere sko, stemme gitaren på øret eller fyre i en vedovn.

Jeg er livredd for å bli hjelpesløs, livredd for å bli avhengig av noen for alt, det må holde å være litt avhengig. Målet er mest mulig selvstendig.

Derfor er det uhyggelig viktig for meg å si til meg selv, når jeg leverer nøklene til portieren på dekkhotellet, at jeg kan skifte dekk, jeg har rygg og fingre til det, jeg har til med en kjeledress for å spare nybuksa, det er bare det at jeg av ulike årsaker velger å ikke gjøre det. Det er slik det er. Å måtte vedgå det motsatte vil være et nederlag av ufattelige dimensjoner.

I et samfunn der stadig flere har stillesittende, skriftlige jobber og teknologiselskapene overøser oss med dingser og tjenester for å gjøre livet uutholdelig mye lettere, moderne liv hvor det aller, aller meste kan bestilles, er mitt klare råd til mine medborgere: Lær deg noe praktisk, det hjelper mot alt.

Om ikke annet blir du en bra bestiller.

Stein Gunnar Bondevik Foto: Ronald Johansen / iTromsø