Når biffrestauranten Steakers og Ingebrigtsen kjøtt legger ned i løpet av en måned er det lett å bli pessimistisk. Men det er ingen menneskerett å drive butikk med overskudd. Bedrifter kommer og bedrifter legger ned. Ingebrigtsen er skyldig 8 millioner kroner og de ansatte er sagt opp ulovlig.

Steakers stengte, på merkelig vis, over natta. Og vi har dessuten fortsatt lokale leverandører av kjøtt, for både Mydland, Aron Mat, Eide Handel og Søstrene Ingebrigtsen med flere leverer fortsatt varene.

Og mens Steakers forsvinner har vi fortsatt den gamle stayeren Biffhuset og nye aktører som Nitty Gritty og Graffi Grill. I tillegg er restaurantmarkedet i Tromsø godt forsynt av råvarer fra gårder og småleverandører av både kjøtt, fisk og egg. Heldige oss.

Lokale produsenter er rikelig representert i butikkhyllene i denne byen, og det er noe vi skal være både glade for og kry av. Lorentzen Fisk, Halvors Tradisjonsfisk og Karls fisk og skalldyr leverer alle varer av ypperste kvalitet, og vi har ferskvareavdelinger hos flere av de store kjedene som har både fisk og kjøtt.

I tillegg er det spesialforretninger som Dragøy og Eide Handel, den siste med en tilnærmet turistattraksjon av en 360-graders ferskvaredisk.

Vi har sågar et eget øl- og mineralvannsbryggeri, for ikke å glemme lokale bakerier som leverer brød og godsaker til sultne tromsøværinger året rundt. Dette er ikke noe vi skal ta for gitt.

Det er lett å bli snobbete og så lokalpatriotisk at det grenser til det parodiske. Jeg skjønner at det er pengeboka som bestemmer for mange, og jeg ønsker ikke å være nedlatende til folk som kjøper billige produkter fra Gilde, Ringnes, Findus eller varer med First price-logoen på. Hver og én må kunne bestemme selv, og økonomi er selvsagt utslagsgivende for mange når de står foran hyllene og skal velge.

Men det er lov å være mer bevisst. Jeg kan for eksempel ikke fatte at det skal være nødvendig for store matkjeder å bruke ferskt biffkjøtt av okse fra Namibia og Botswana som lokkemiddel for å dra til seg kunder i butikkene i Tromsø. Eller fårekjøtt fra New Zealand, for den saks skyld. For det er jo ikke slik at vi ikke får tak i norskprodusert kjøtt her i byen, at lagrene er tomme. Snarere heller tvert imot.

Vi har et eget bryggeri, som for tiden sliter økonomisk. En kostbar flytteprosess med nye produksjonslokaler og nytt utstyr, kombinert med en nesestyver fra Rema-kjeden, har satt Mack i en sårbar situasjon, som nå er såpass kritisk at det tradisjonsrike bryggeriet i forrige uke ga beskjed om at det ikke gis julegaver til ansatte i år.

Folk må selvsagt få drikke hvilket øl de vil, selv om jeg personlig sverger til Macks produkter, av egoistiske smaksårsaker og ideologiske prinsipper. I Tromsø har vi sågar mikrobryggeriene Graff Brygghus og Bryggeri 13, så man kan til og med velge mellom flere lokale produsenter.

Jeg skjønner at man vil importere oster, viner, sprit og matprodukter fra Italia. Men det er pinadø helt meningsløst at vi har kaffebarer i Tromsø som insisterer på å servere San Pellegrino, flaskevann sendt hit helt fra Italia. «S. Pellegrino er rent, naturlig vann fra moder jord – ingenting annet!», som de reklamerer med på sine egne flasker. Vann fraktet fra Italia (av alle steder) til Tromsø (av alle steder).

Det er i beste fall latterlig. I verste fall uetisk, hva angår både miljø og lojalitet til lokalt næringsliv. Folk i Tromsø som kjøper importert flaskevann til mellom 60 og 100 kroner literen, burde iallfall fratas enhver rett til å klage på alt fra bompenger til drivstoffpriser.

Lokale kafeer burde støtte sin lokale leverandør. Og forbrukere burde nekte å drikke italiensk vann i Tromsø. Fordi det er helt fjernt. Ikke tror jeg turistene synes det er spesielt stas heller. Det som er adskillig verre er når store aktører i markedet åpner for å slippe inn Carlsberg-eide Ringnes på Macks bekostning.

UNN, det kolossale sykehuset, og den største arbeidsplassen i Tromsø, har også byttet ut Mack som lokal leverandør på leskedrikk og gått over til Carlsberg/Ringnes. Dette er bedriften som kaller seg et grønt sykehus, der ansatte blir bedt om å slå av lys og datamaskiner når de ikke er i bruk, for miljøets skyld, og som samtidig får alt mineralvannet sendt med dieseldrevet tungtransport fra Østlandet.

Når Sparebanken Nord-Norge (SNN) gjenåpner sine «Rødbanken»-lokaler, er det med Jag Restaurants AS som servitører. De kontrolleres av Bodø-investor Alf Mangor Johannessen, som har en eksklusiv avtale med den danske Carlsberg-gruppen. Dette betyr i praksis at Mack ikke blir å finne der. SNN kunne i så måte vurdere å male et hvitt kors på byggets front og omdøpe det til Danske Bank.

Hvis det var én aktør i Tromsø som kunne satt krav til hva som skal serveres i egne lokaler er det nettopp dem. Før helgen sto den smilende konsernsjefen Petter Høiseth fram i diverse medier og kunne fortelle at SNN nå leverer et resultat før skatt på 2,1 milliarder kroner, 686 millioner kroner bedre enn samme periode i fjor. SNN snakker mye om landsdelen. Om nordnorske verdier. Om fellesskapsfølelse. Om å stå sammen. Vel, som det heter på ramsalt nordnorsk: «Walk as you talk».

Hotellet The Edge insisterer på å selge Carlsberg på boks når de har konserter der, noe de ikke engang har kjølekapasitet til å drifte fornuftig, slik at ølet der alltid er lunkent litt uti konserten.

Og det er jo ganske ironisk at Petter Stordalens miljøfyrtårn og Choice-hotell altså velger å få en dansk ølsort på boks kjørt opp med semitrailer fra Oslo, i stedet for å la Mack, som har all infrastruktur og kompetanse til å drifte festivaler og større arrangement, ta seg av dette.

Det er jo noe den miljøbevisste hotellkongen Petter Stordalen kan tenke på før han neste gang setter seg i privatjetflyet sitt på vei til en konferanse for å snakke om bærekraftige og miljøsertifiserte løsninger. Kortreist øl som gir lokale arbeidsplasser, versus øl eid av globale, danskeide giganter kjørt på trailer. Det burde være enkelt.

At en lokal kjøttprodusent eller restaurant går under trenger ikke være en tragedie, men vi skal prise oss lykkelige for at vi fortsatt har så mange flinke, flittige og lokale leverandører som skaper produkter som gjør oss til noe annet enn et hvilket som helst kjøpesenter.

Derfor burde vi bruke dem, handle deres produkter og støtte dem. Men da må også næringslivet her i byen være med å dra lasset.